Black handel?

Det drar seg til mot "black Friday" eller black week, "black weekend", "cyber monday" og en hel haug andre fjollete benevnelser på "ville dager" i handelen. Salg.

Også tidligere har vi hørt om at ikke alle er like begeistret for dette. Ikke miljøbevegelsen ihvertfall. Vi trenger ikke flere kjøpefester hvor folk kjøper uten å trenge noe fordi det er kjøpefest. Det er ikke bra for kloden. Men det er ikke bare de. Nå klager butikkene selv i følge en sak på e24. De mener at "black"-hva det nå skal hete ødelegger for julehandelen.

Handelen er i trøbbel. Det pågår en endring av hvordan vi handler. Detaljhandelen har høye kostnader. Mange av disse er faste. Det betyr at de må betale like mye av denne type kostnader enten de selger mye eller lite. Slike kostnader er lønn og husleie store deler av. Vanskelig å kutte hvis man skal drive butikk. Men de varierer ikke med suksess eller mindre suksess. Selger du lite, så gjør slike kostnader at du havner i trøbbel. For de minker ikke med lite salg. Og nå er signalet at handelen selger mindre.

I saken kan du lese om bakgrunnen for "Black Friday". Det spørres om dette har sin opprinnelse muligens i at dagen da bunnlinjen ble svart - black. Hva betyr det? - Jo, bunnlinjen er den siste linjen i regnskapet. I regnskapet er oppsettet grovt fortalt slik: Topplinjen er omsetningen (salgsinntekter). Så kommer det flere linjer med kostnader som trekkes fra. Varekostnad og lønn, men også leiekostnader og andre kostnader. Nederst blir da bunnlinjen. Overskuddet - eller underskuddet. Det som er igjen av inntektene når alle kostnader er dekket. Og etter gammel vane så er det slik at hvis denne er rød, så symboliserer det at det er et underskudd. Er den sort, så er det overskudd. Man kan også skrive pluss og minus foran, men rød er en vanlig måte å utheve tapstall på. Derfor røde tall på bunnlinjen, det betyr tap altså.

Så hvorfor black Friday, om den ikke er lønnsom? - Handelen og alle som driver med handel er på konstant leiting etter anledninger å legge kampanjer til, som gir mening eller som i hvert fall kundene aksepterer som handelsdager.

Black Friday er en slik anledning, som så mye annet fra Amerika. Vi har importert den litt rått uten å legge så mye i den. Det er egentlig dagen etter Thanksgiving. En gammel religiøs dag. Vi har ikke denne, eller kanskje skal vi si vi trengte ikke denne. Men Black friday, fredagen etter Thanksgiving den var grei å importere.

Problemet med å importere slike trender er at man også importerer problemene med det. I USA har man begrepet "Retail apocalypse" - handelens endelikt - problemer med handelsdød og nedleggelse av shoppingsentre (malls). Problemet er kanskje at det ikke lengre er mulig å opprettholde samme kjøpetrykk når kundene har alt, har alle muligheter til å skaffe det fra flere plasser, er mer prisbevisst, har full informasjon, har gode fraktløsninger. På et par dager kan du skaffe samme vare fra en haug plasser. Ikke bare fra butikken. Butikkene må finne ut hva deres rolle er for kundene. Hvis ikke blir de utstillingsrom for nettbutikkene uten betaling, men med fulle kostnader.  De må ikke bare "peise på" med mer av det samme som ikke virker lengre. Virkeligheten for handelen er mer endret enn mange ser.

I tillegg må de kontrollere sine kostnader hardere når de konkurrerer med en butikk som ligger på et jorde hvor husleiene er en brøkdel av det de er i byen. Nye konkurrenter har en helt annen kostnadsstruktur. De trenger ikke å forsvare en dyr husleie i midtbyen. Butikkene må det.

Vi kan vente oss videre endringer i handelen. Det er interessant og lærerikt å følge med på dette.

Så tar jeg med en liten rød bunnlinje - nå også uten tap...

Nest best og konkurs

Rakfisk er tradisjon i Norge. Denne litt merkelige fisken som er såkalt fermentert. Rakfisk er egentlig en gammel tradisjonell måte å oppbevare fisk på. Den blir saltet og lagt på en såkalt butt for modning. En god stund.

Man kan finne tradisjoner tilbake til middelalderen på dette produktet. Rakfisk fra Valdres er et geografisk beskyttet navn, som forteller om at her er det også næringsinteresser involvert og kvalitetsmerker. Slidre Ørretsenter er en av dem som driver med det, med navn som viser til Valdres, selv om de holder til i Hamar. De omtales som Norges nest største rakfiskprodusent og leverandør til Coop. De har vunnet NM i rakfisk fire år. En suksesshistorie altså, rent bortsett fra at de nå har meldt seg konkurs. Etter gode år for familiebedriften falt lønnsomheten i 2018 til et tap på  nær 300 tusen.

Nå sliter de med at folk har blitt syke av å spise fisken fra dem, i følge en sak på e24. Fisken er importert fra Sverige. Og de har lageret fullt av fisk de ikke får selge, før Mattilsynet tillater det. Så nå, når salget er som best får de ikke selge varene sine. Og da går det dårlig. Et godt rykte er i alvorlig fare og en familiebedrift som har gjort det godt sliter, og har nå måtte melde oppbud for å sikre midlene til dem som har penger til gode hos bedriften. Uten nok inntekter, ikke nok til å betale regningene. Og dermed griper det offentlige inn og sikrer verdier - konkurs.

Saken handler både om økonomi og merkevaren. Økonomisk kalles evnen til å tåle tap soliditet. Merkevaren er de tanker som vekkes hos kundene om produktet når de hører de kjennetegn som en merkevare består av. Du kan fornemme hva det er ved å gå inn på nettsidene deres.

Saken illustrerer at suksess ikke er noe varig man kan regne med selv når man har den. Den må pleies og fortjenes og jobbes med. Av og til kan den tas vekk. Da må man være forberedt på og ha planer og rutiner og styrke for også det. Eller aller helst, unngå det. Noe som er lett å sitte her å skrive, verre å gjøre.

Vi ønsker Slidre Ørretsenter til lykke med å få orden på sakene, så de kan komme "opp og gå igjen".

Alltid trist å lese om når bra folk sliter.

Ulike innkjøpspriser på mat

Bilde lånt fra Nationen, Foto: Benjamin Hernes Vogl.

Så fikk vi det fastslått. Konkurransetilsynet har avdekket forskjeller i innkjøpspriser til de ulike kjedene. Ikke uventet er det Norgesgruppen som får kjøpt varene de skal selge videre billigst. De får dem 15% billigere enn sine konkurrenter. Konkurrentene trodde forskjellene var 4-5%. Men neida. Mye mer enn det. Hva betyr dette?

Norgesgruppen bedyrer i en sak på e24 at de sender rabatten videre til kundene. For å si det slik er det opp til deg å bedømme om du tror på det. Også Aftenposten har en sak om dette.

Når det er slik at prisene er ulike så kan det sammenlignes med at du kommer  i en butikk og skal kjøpe en vare. Så får du vite at den blir 15% dyrere fordi det er deg. Ville du likt det? Selvsagt ikke. Det er en umoralsk forskjell. Så hvorfor får Norgesgruppen det da. Fordi de er størst. Selvsagt. De er største videreformidler av varene du skal ha. At de er størst betyr mest makt. Dermed kan de presse sine leverandører mer enn konkurrentene kan. Det betyr for deg at konkurrentene blir dyrere. Og så kan du bare håpe at Norgesgruppen avstår fra å tjene mer til seg og heller sender pengene videre i form  av billigere varer til deg som kunde. Tenker du "ja særlig" nå, så må jeg innrømme at jeg forstår deg...

Det er ikke nødvendigvis forbudt med ulike priser. Men konkurranseloven har bestemmelser om former for prisfastsettelse som er forbudt, knyttet til samarbeid eller utnyttelse av dominerende stilling, nemlig §§10-11 (to paragraftegn betyr paragrafene i flertall).

Hva kan Norgesgruppen egentlig gjøre ut av en slik situasjon? - De kan gi kundene billigere varer,  som de sier, og vokse videre og bli helt dominerende hvis ingen kan konkurrere med dem på pris. Etter hvert får de kanskje varene enda billigere, siden de er mer og mer alene. Gode tider - de vil sende fordelene til kundene???

De kan slappe litt mer av. Beholde litt av differansen mellom sin og andres pris, bruke la oss si ca 6 prosent av prisfordelen til å konkurrere og allikevel være billigst, siden de får varene billigere enn de andre. Øvrige 9% kan de beholde, og så kan de si at de har sendt det videre til kundene. Det er jo også bare i lavpriskonseptet Kiwi de trenger å konkurrere med pris på denne måten. Det er en fordel i konkurransen med Rema, som bare har et konsept. Tidligere undersøkelser har tydet på at prisene har en tendens til å øke mer gjennom forhandlerkjeden enn fra leverandørene. Det er altså ikke bøndene som tjener mer.

Saken avslører en usunn konkurranse i matbransjen. Kombinert med et importvern på jordbruksvarer som gjør det vanskelig for kjedene som konkurrerer å bruke andre leverandører enn norske, som da favoriserer store Norgesgruppen. Ikke i det hele tatt bra.

 Men interessant for oss som er opptatt av markedsføring, bransjer og markedsforhold...

Hotte priser?

Er sausen hot, er prisen det også... Men også mild er dyr.

Prisene på produkter er avhengige av litt av hvert. Tidvis kan man se helt uforklarlige prisforskjeller. Er det bevisst eller er det tilfeldig?

I en sak på "Din side" kan du lese om merkelig prisforskjeller på Old El Paso tacosaus. Forskjellene på medium og sterk saus er nemlig uforklarlig stor. I saken kan du se at de har utfordret noen i bransjen om å forklare forskjellene, men er det helt troverdig? - avgjør selv. Men tenk gjennom det.

Hva avgjør egentlig en pris? - Jo det er en samlet vurdering av hva man setter prisen til. Prisen er egentlig et forslag til en kjøpsavtale. Hvordan den er satt avgjør hvor mange som inngår en kjøpsavtale. Billig - mange, dyrt få, er en vanlig måte å tenke sammenhengen. Prisen regnes derfor som et konkurransemiddel. Noe du kan påvirke, og som har en effekt på hvor godt du lykkes.

Normalt vil man se på ulike forhold når man skal sette en pris. Det man ofte starter med er kostnadene. På sikt må man få igjen mer for varen enn den koster. Så dette danner et laveste nivå. I noen tilfeller går man under dette for å lokke kunder eller for å utkonkurrere konkurrenter. Den svakeste må gi seg først i en priskonkurranse. Matvarebransjen er et godt eksempel på en bransje hvor sterk priskonkurranse skjer.

Konkurranse er ofte et annet moment man ser på. Under normale forhold er det sjelden noe poeng å gå mye under konkurrentene i pris. Hva konkurrentene tar er derfor noe handlende legger vekt på, som vi også kan lese i saken som er referert her.

Det siste forholdet er verdiopplevelsen. Prisen speiler hva kunden synes en vare er verdt. Og det er her man gjerne kan finne en merkevareeffekt. Old El Paso kan koste mer enn Euroshopper, selv om innholdet er nær det samme, fordi kundene opplever at Old El Paso er et mer høyverdig produkt, og vil være villig til å gi mer for det.

I kommentarfeltet under saken kan du lese om brukeres erfaringer, som kan tyde på at prissetting ikke bare er helt tilfeldig. Men dette får vi ikke de handlende til å snakke åpent om. Så her må du vurdere selv.

Interessant er det i hvert fall - hot or not...

Black tilbud

Fra re:members nettside - annonserer med bannerannonser for tiden

Firmaet med det artige navnet re:member prøver i disse dager å bidra til oppildnet stemning før black Friday, handelens jubeldag. Du kan nemlig handle uten at du har penger, og få gode rabatter og høy rente.

Forbrukslån koster. re:member "skryter" av lånekostnad på 25,4% effektivt. Så hvis du kjøper en tv da, og får 20% rabatt , deretter betaler etter et år. Hva koster da tv'en?

La oss anta at tv'en kostet 9999,-. De gjør gjerne det. Du får 20% rabatt. 7999,20 , blir prisen. Ca to tusen i rabatt. Så betaler du med kort, som du gjør opp etter et år.

Hva har da det kostet deg? 10031,- blir summen. Altså ingen rabatt... 32,- mer enn full pris.

Hvis rabatten ikke var 20%, men 8%. Hva da? Jo da betaler du 11536- for en tv til fullpris 9999,-. Snakker om rabatt. God black Friday! Lurt av kreditten?

Hvis du betaler ned gjennom året blir det lavere. Misligholder du lånet - at du ikke klarer å betale ned så blir det dyrere. Mange har svært høye forbrukslån, og da er nok ikke mitt første tall så galt.

Jeg undres noe over at det er tillatt å reklamere for kredittkort og forbrukslån.

Dårlige tider for blind ku

Den blinde ku var en osteprodusent som holdt til i Ås i Akershus. I 2016 ble de kåret til Årets firmanavn. Deretter har det gått dårlig.

Du kan lese om det her. Det er ikke firmaet som har vært dårlig, eller idéen, det er flaksen. Et firma har sin markedsføring og sin drift. Begge deler kan gå galt om man ikke passer på eller om man har uflaks. Avisen GD skriver om at de nå har begjært oppbud. Det er noe man er pålagt å gjøre om man ser at man ikke kan betale det man skylder. Man plikter å passe på å ikke kaste bort andres penger.

Den blinde ku er altså i denne situasjonen nå. Både e24 og Dagens næringsliv skriver også om saken og fortvilelsen til de som har drevet dette og har hatt tro på det. De opplevet først at ysteriet i Ås brant ned, leser vi. Deretter en omstendelig flytteprosess og så at bygget de flyttet inn i var fullt av muggsopp. Dermed måtte varer kastes, og omsetning uteble. Regninger uteblir ikke. Lønn må betales, kostnader av mange slag like så. Og da går det som det gikk...

Vi leser også at "konkursen ikke får følger for eierskapet til merkevarene." Det betyr at når en har skaffet seg et navn folk forbinder med noe - i dette tilfellet norsk kvalitetsost, så har selve merket en verdi i seg selv. Det gir et fortrinn i den fremtidige markedsføringen. Man kan kalle det en immateriell eiendel. Dette kan følge av at man eier retten til en innarbeidet merkevare, en rettighet til merkevare som er registrert.

Et merke er som du ser her et navn og et symbol, det kan være mange slags kjennetegn - som forenkler kommunikasjonen med kunder, som kan føre til gjenkjennelse og som har ulike betydninger både for de som driver markedsføringen og for kundene.

Så vi får håpe de får liv i kua på en måte igjen...

Biltema satser klikk og hent

Biltema har massevis av ting folk trenger - praktiske duppeditter til bil, båt, hus og hjem. De har butikker en del steder hvor det er grunnlag for det, og nå satser de på nett - litt.

Biltema er ingen nettbutikk, men du kan oppleve siden som en, fordi du kan klikke og lage handleliste. Men så må du velge varehus og hente selv. I alle fall foreløpig. De har ikke nettbutikk. - Du lurer kanskje på hvorfor? Om man skal ha nettbutikk eller ikke får konsekvenser for litt av hvert. Også nettbutikker må ha betjening. Handler du på nett har du angrerett. Du kan avlyse kjøpet ditt uten å måtte grunngi det. I tillegg koster det porto. På billige varer en relativt dyr greie i forhold til innkjøpspris. Og sist og ikke minst - du må ha betjening som jobber raskt. Siden du kan avlyse netthandelskjøp uten grunn, må du være så rask at de som har kjøpt ikke gjør det.

Livet for en forbruker består i vårt overflodssamfunn av at vi går rundt og ønsker oss ting. Hele tiden. Nye ting. Og når vi har ønsket oss en ny ting, så ønsker vi oss noe nytt. Michael Dahlén beskrev dette i sin bok "nextropia". Lykken kommer ikke for å bli, når den skulle kommet, er det noe nytt som er lykken.

Dette er en uheldig kombinasjon for dem som skal drive netthandel. Du må være kjapp for at kundene ikke skal returnere varer. Og det koster å være kjapp. Samtidig mangler nettsalg noen av butikkens muligheter for mersalg.

Biltema har valgt å ha klikk og hent. De øker tilstedeværelsen på nett, skriverehandel.no, men altså uten nettbutikk. De ønsker åpenbart folk inn, og har fra tidligere lansert Biltema Café. Drikk kaffe der når du er der. Og så har de biltema-katalogen - ikke alle liker bare nett. Jeg mistenker at Biltema har undersøkt hvordan det står til blant deres mest hengivne og lojale kunder, og at dette gjør at de beholder denne en stund til.

Valg i markedsføring handler om hvilke kunder man vil ha tak i og hvordan man får dem til å handle mye. Altså segmentering og konkurransemidler som prising, produktutvalg, personale, plass / distribusjon og påvirkning. Man kan dytte det på folk eller få folk til å oppsøke seg, men det handler i bunn og grunn om å legge en god plan, og gjennomføre den godt. Gjøre de rette tingene på rett måte.

Så må man vurdere hva som er rett da, det gir seg ikke selv. Man må tenke det ut.

Lese mer:
Michael Dahlén, "Nextopia", Cappelen Damm, Oslo 2011

For mange butikker?

Bunnpris påTyholt i Trondheim, samarbeider med Norgesgruppen

Matvarebransjen er en bransje som er spesiell. Det er få konkurrenter, men de som gjennomfører konkurransen er mange. Mange av dem er selvstendige næringsdrivende som driver for de store kjedene. Og for dem er konkurransen knallhard. Kanskje derfor det omtales som dagligvarekrigen.

For det er under vignetten "Dagligvarekrigen" E24 omtaler Forbrukerrådets bekymring om dagligvaretettheten. Oslo har tre ganger flere butikker enn Stockholm. Samtidig vet vi at vi har mye mindre varetilbud enn Sverige. Her i Norge brukes ressursene til en knallhard kamp. Det går på plassering og på pris særlig.

Det som bringes inn er forslag til offentlig regulering via reguleringsbestemmelser. Reguleringer er ellers noe vi har sett i bransjen. På søndagsåpne butikker for eksempel. Noe knallsuksess er det vanskelig å kalle det... Oppfinnsomheten til å omgå og strekke bestemmelser er stor.

Hva er problemet med mange butikker i byområder? - Jo, det koster. Og det vil gi lavere lønnsomhet. Det vil si at noen har bedre muligheter for å greie seg. De store. Penger brukes til å sloss om plassering. Hvem betaler i det lange løp for det? Kundene selvsagt. Og noen drivere av butikker som bukker under tross lange arbeidsdager.

Dagligvarebransjen er en bransje som er spesiell, og som har ledet til at vii Norge har dårlig utvalg og høye priser. Regjeringen arbeider med lov om god handelsskikk. Du kan lese om dette på regjeringens sider. Regjeringen har varslet at saken skal legges fram for Stortinget, så da kan vi vente i spenning på hva som vil bli bestemt.

Kjedelig er den ikke - dagligvarebransjen

Dårlige tider? Gode tider?

Målet med en bransjeanalyse er å skaffe seg et bilde over konkurransens intensitet. Hva er det som kommer til å møte en. Hvem og hvor sterkt?

Michael Porter skiller mellom fem grunnleggende krefter som påvirker konkurransen, nemlig konkurransen i bransjen i seg selv, leverandørenes makt over bransjen (eller omvendt), kundenes makt, trussel om nye konkurrenter (nyetableringer) og trussel om at andre ting skal stikke av med omsetningen i bransjen (substitutter).

Analysen av bransjen handler om å forstå hvordan det er å være i, komme inn i eller forlate en bransje. Men også om noen trender for bransjens utvikling. I dag er det en interessant sak på e24 om et oppsving i PMI, som er forkortelse for Purchasing Managers Index - et måltall for  innkjøp delt opp i - Ordreinngang, produksjon, sysselsetting, leveringstid og lager av innkjøpte varer. Dette tallet forteller noe om aktivitet og tro på tiden som kommer, og er derfor av viktighet for å forstå alle forhold som kan komme til å påvirke konkurransen.

Konkurranseanalysen skal hjelpe til å kunne legge en plan for hvordan man konkurrerer. De vanligste er at man satser på å være god/best på enten pris (kostnad) eller produktets særpreg. Ellers kan man satse på bare en del av bransjen, spesialisert som en nisjeleverandør - fokusere bare på noen altså.

En videreføring av denne bransjeanalysen vil kunne være å se på hvorfor konkurrenter gjør som de gjør - for å forstå dem. Hva vil de og hva tror de? Og så se på hva de gjør og hva de kan komme til å gjøre. Kort sagt ikke så langt unna en SWOT-analyse. En gjennomgang av oss selv - i forhold til dem man sammenligner seg med i bransjen. Så bør man også se på - hva er viktig og mindre viktig, og hva er påvirkningen ulike faktorer har (konsekvensen).

Dette er ganske likt det man holder på med når man driver med risikoanalyser. Da ser man på kombinasjonen av: Er det farlig?  Og er det sannsynlig? Det er eksempelvis ikke farlig å lukke øynene litt av og til - men står du ved et stup - da har det så store konsekvenser hvis noe feil skjer. Man må altså prioritere det som er sanssynlig og eller farlig. Altså forstå situasjonen du er i og finn feltene du må være oppmerksom på, hvis du skal konkurrere.

En konkurranseanalyse kan også fortelle deg at du ikke har potensiale for å konkurrere. Eller at du må tenke helt annerledes for å konkurrere.

Det handler altså om å hente og sortere innspill til å legge en så god plan som mulig.

Nytt bilmerke

Bilbransjen er i endring. I dag åpner en ny bilbutikk i Oslo. Polestar heter merket. Eierne er kinesere, men vektleggingen er ikke på det. Vektleggingen er på det nære slektsskapet til Volvo. Virkemidlene er ikke helt ulik Tesla sine når de selger biler. Annerledes enn de fleste bilforhandlere.

Og avgiftene er lave. Polestar 2 som er en hel-elektrisk bil vil bli billigst i Europa i Norge, grunnet norsk avgiftspolitikk.

Bilen har vært på turné i Norge for presentasjon. Her i Trondheim ble den presentert på E C Dahls bryggeri. Det er altså etter en solid pakke PR-stunts og events (arrangementer) at Showroomet i Oslo åpner i dag, og markerer inngangen i det norske markedet for det nye merket.

Så får vi se hvordan det slår an . Både måten å selge det på og forberedelsene med høyt PR-trykk og "avsløringsfokus" er utvilsomt myntet på å skape oppmerksomhet og spenning - for å trigge de første mulige kundene.

Ethvert produkt som er nytt og selges har en diffusjonsprosess før det kommer inn i markedet. Man må få folk i markedet til å godta det - adopsjon som det beskrives som i markedsføring. Det følger trinnene i den såkalte AIDA rekkefølgen, med Attention, Interest, Desire og Action. Man må oppfatte det nye produktet, vurdere det interessant før man eventuelt ønsker det og eventuelt igjen kjøper det.

På denne veien fra interesse til mulig handling er vi forskjellig - og det er det diffusjonsprosessen forteller om. Noen "hiver seg på" først. Andre gjør ikke det. Andre igjen gjør slettes ikke det, de ser an og er avhengig av trygghet for det de gjør. For markedsføreren er et nytt merke en utfordring som må løses. Hva skal til for å få de første til å oppfatte og fatte interesse? Hvordan beveger man dem over. Viktig, for det er ikke bare dem det handler om, det er også deres følgere. De som ikke selv går gjennom prosessen før de kan se at andre har gjort det, og gitt dem sosiale bevis på at det er en akseptabel ting å gjøre.

Vi gjør ofte som andre gjør. For hvis andre har gjort det, så må jo de ha sjekket det ut? Må de ikke??? Og da er man ikke alene om å kjøre dette nye merket. Skulle tatt seg ut - å være den eneste, tenker nok mange.

De som ikke tenker slik er innovatørene. De som handler selvstendig ut fra seg selv, og som lever godt med å være først og best. De som ikke nødvendigvis trenger sosiale beviser. Denne gruppen må markedsføreren finne og starte - få til å handle.

Og parallelt med det må man ufarliggjøre og berede grunnen for de som kommer etter. Det gjør Polestar med Pr-opplegget sitt for å skaffe omtale, ved å vise fram, og få folk til å se på og gjerne uttale seg om den. Har man sagt noe om den, så har man startet påvirkning av egne holdninger. For det man har sagt må man stå ved for ikke å bli oppfattet som en vinglete person. Dermed forsvarer man det, og forsvarer man noe øker holdningens styrke. Det skjer altså en del prosesser i folks hode basert på hva man utsettes for. Dette tar lure markedsførere hensyn til.

Også derfor vektlegges det svenske slektsskapet mer enn det kinesiske. Bilen skal selges i Norge. Assosiasjonene til Sverige er bedre enn Kina i Norge. Det framstår for mange som tryggere. Volvo har også en særegen plass i hodene våre som trygg, etter årevis med merkevarebygging fra Volvo. Også i de siste reklamene legger de vekt på at høsten er i anmarsj, like sikkert som Volvo..

Interessant når man har mulighet til å legge merke til hvordan en diffusjonsprosess foregår i sann tid. Mens det skjer. Så derfor sier jeg bare:

Følg med: Det er slik man lærer i dette faget