Dårlig prisgaranti

At pris er et konkurransemiddel betyr at man bruker prisen for å konkurrere. Dette gir seg oftest utslag i at man prøver å presse prisen ned for å konkurrere. Av og til holdes prisen også høyt. Prisen er en verdisignal-sender. De fleste vil tro at er en ting dyr, så er den bra. Fullt så enkelt er det nok ikke bestandig, så man kan bli lurt av slikt.

Noen opererer også med prisgarantier av ulike arter. HiFi-klubben gjør det. De har noe som de kaller PRICE MATCH på SONOS-produkter de selger. På
denne måten ønsker de å ta bort usikkerheten om at andre kan ha det billigere.

Jeg fikk en SONOS Five til bursdagen min. Hos HiFi-klubben koster den 5798,-. Den jeg fikk, fikk jeg også kvitteringen på. Det er garantien. På denne, fra Elkjøp, står det at den er bestilt 25.8.2020 og levert 29.8.2020. Under varebeskrivelse sto det "174196 SONOS FIVE BLACK, SONOS FIVE1EU1BLK Speaker 5.498,-". Det står ingenting om innvilget rabatt på kvitteringen. 

Da jeg ønsket å kjøpe en til så jeg har et par, sa jeg til HiFi-klubben at "jeg har sett dere har prisgaranti". Svaret var uventet. De nektet. Dette kunne ikke være en landsdekkende pris mente de. Derfor - gjaldt ikke prisgarantien. Så en kvittering for kjøp som kun var noen dager gammel var ikke nok.

Forklaringen var at SONOS pålegger dem å holde en veiledende pris, hvis ikke var de redd for ikke å få lov til å selge SONOS. Så dette er ikke bare et eksempel på dårlig prisgaranti, det er et eksempel på minstepris og på makt i distribusjonskjeden for produktet. HiFi klubben er tydelig nok redd for å miste et produkt de vil selge. Jeg vil anta at Elkjøp er så store at de ikke er redd for dette. Elkjøp er nok viktigere som distribusjonskanal for SONOS enn SONOS-produktene er for  Elkjøp. Det setter dem i en bedre forhandlingsposisjon overfor leverandøren. Slik er det. Markedsføring er også makt.

Hvorvidt dette er lovlig er også en sak. I konkurranselovens §10 heter det: "Enhver avtale mellom foretak, enhver beslutning truffet av sammenslutninger av foretak og enhver form for samordnet opptreden som har til formål eller virkning å hindre, innskrenke eller vri konkurransen, er forbudt, særlig slike som består i a) å fastsette på direkte eller indirekte måte innkjøps- eller utsalgspriser eller andre forretningsvilkår,"

Ingen heldig sak altså, slett ikke for HiFI-klubben og heller ikke for SONOS.

20 millioner i bot for ikke å si fra

Dagligvarebransjen er så rar at jeg har skrevet om den gang på gang. Nå har Norgesgruppen fått 20 millioner i bot for ikke å si fra om oppkjøp av et forretningslokale. Øker prisen på lokalet kraftig, synes du ikke?

Dette kan vi lese i en sak fra E24.Dagligvarebransjen omfatter de som tilbyr dagligvarer i Norge. Det er vanlige dagligvarebutikker som Rema, Kiwi, Bunnpris, Extra, Meny, Matkroken, Mega, Joker og så videre. Disse kan man igjen dele inn i lavpris og sortimentsbutikker. Meny for eksempel har godt utvalg og dyrere priser. Kiwi og Rema har bare lave priser eller gir seg aldri på pris, i omvendt rekkefølge, men i følge dem selv. Knallhard priskonkurranse altså.

Det er tre hovedorganisasjoner som står bak dagligvarehandelen i Norge:

Norgesgruppen som er størst med ca 44% av markedet i følge saken som er referert over. I tillegg har de et innkjøpssamarbeid med Bunnpriskjeden, som Norgesgruppen ikke eier. Det betyr at de kontrollerer innkjøpene av nærmere 50% av norske matvarer, i alle kanaler.

Coop er nest størst med noe i underkant av 25% av markedet

Minst og med kun et dagligvarebutikk-konsept er Rema1000, eller Reitangruppen. 

I tillegg til dagligvare er kjedene inne i KBS (Kiosk Bensinstasjoner og Servicehandel) altså mat på farten, kjapt fortalt. Småbutikker med lange åpningstider der folk ferdes når de reiser, i byer og på flyplasser og jernbane og liknende.

Så er de også inne i det såkalta HORECA-markedet (HOtell, REstaurant og Cantine - ofte skrevet med K, men dette er et internasjonalt brukt begrep, så Cantine…)

Alt dette kontrollerer de tre. Norgesgruppen, Coop og Reitangruppen. Konkurranse blir derfor et tema. Siden de er så store, få og enerådende blir konkurransen svak. De konkurrerer mot hverandre, ja. Men de deler også et marked totalt. Dermed er konkurransemyndighetene opptatt av dem. Konkurransen i dagligvarebransjen i Norge er mer usunn enn i mange andre land. 

Det Norgesgruppen har gjort denne gangen er at de har kjøpt opp et lokale som Coop driver butikk i. De kan dermed i prinsippet si opp Coop og overta butikken. Hvis de fra før driver butikk i samme område, så risikerer man dermed at de blir fullstendig enerådende der. Da er det fristende å skru opp prisene og holde kostnadene nede. Les: Tjene gode penger på manglende konkurranse. 

Det er dette som Konkurransetilsynet er redd for, og som de derfor gir en knallhard reaksjon på.

Interessant å følge denne bransjen, for oss som er litt opptatt av markedsføring

Dagligvarekampen 2019

Rema taper - Norgesgruppen vinner. Det er fasiten på dagligvareutviklingen i 2019.

Det er fasiten etter at tallene er klare over markedsandeler, og utviklingen de siste årene. Markedsandelen er den forholdsmessige del av markedet hver aktør i markedet har. I dagligvaremarkedet er det bare tre store og en liten, av betydning. Det er størst - Norgesgruppen som ligger øverst  med en markedsandel på 43,7. Rema er minst av de tre store med 23,2%.

Bunnpris er en liten tass i denne sammenhengen, og er i en samarbeidsavtale med Norgesgruppen. Norgesgruppen er dermed kjempestor som innkjøper. Og vi snakker om et marked på 178,3 milliarder kroner i fjor. Det er store tall og få aktører. Det finnes også andre, men de er for små og ubetydelige i forhold til tallene her til at de gir noen utslag. Og de er sjanseløse til å konkurrere i bransjen som sådan. Skal man selge dagligvarer, må man ha gode planer for hvordan man kan selge dem utenfor bransjen. For å konkurrere her er som å være mygg og drømme om verdensherredømme. Du kan i høyden være plagsom før du klaskes ned.

En noe mer nyansert framstilling kan du også finne her, fra Retailmagasinet.

Slik er den interessante dagligvarebransjen i Norge omtrent nå...

Ikke bare bare lave priser?

Prisforskjeller fra siste refererte sak, fra Nettavisen

Rema sliter. Ikke som sådan, men med å bli billigst. For dem er det viktig å bli trodd på at de er billigst. Problemet er dog at Kiwi har samme plan. Og de er billigkjeden til giganten i norsk matbransje Norgesgruppen. De får lavere innkjøpspriser. Dermed kan de konkurrere uten å være like effektive. Et tredje problem er Coop Extra. De har virkelig meldt seg på lavpriskrigen de også.

Matbransjen er merkelig, og kanskje også derfor interessant. Fordi den viser hvor langt man kan komme med konkurranse. Man kan konkurrere bort alle konkurrentene, og oppnå makt over leverandører. Problemet deres er bare at de trenger leverandørene. De er avhengige av dem, i den grad de ikke kan bytte dem ut. En artikkel på DN illustrerer dette dilemmaet.

Rema sliter med at de får høyere priser og skal konkurrere med dem. Det er ikke lett. Det kan få de merkligste utslag, som vi har hørt om ga de enerett i sine butikker til noen få. Det fikk de problemer med, fordi kunder mobiliserte. De gjorde det med noe så tilhørighetsbærende som øl, og fikk det glatte lag for det.

For Rema er det nå et hovedproblem at de bare har et konsept. Lavpris. De er avhengig av å bli trodd på at de er billig og effektive. Når de nå møter knivskarp konkurranse fra de to andre må de strekke seg enda lengre eller så taper de troverdighet på eget løfte. Selv om det er småkroner det er snakk om. Prisforskjellene er helt bagatellmessige. Men allikevel - de mister argumentet om hvorfor det lønner seg å gå til dem. Les om priskrigen i en sak på Nettavisen Økonomi.

Smell, og skrell og liten prisforskjell...

Black handel?

Det drar seg til mot "black Friday" eller black week, "black weekend", "cyber monday" og en hel haug andre fjollete benevnelser på "ville dager" i handelen. Salg.

Også tidligere har vi hørt om at ikke alle er like begeistret for dette. Ikke miljøbevegelsen ihvertfall. Vi trenger ikke flere kjøpefester hvor folk kjøper uten å trenge noe fordi det er kjøpefest. Det er ikke bra for kloden. Men det er ikke bare de. Nå klager butikkene selv i følge en sak på e24. De mener at "black"-hva det nå skal hete ødelegger for julehandelen.

Handelen er i trøbbel. Det pågår en endring av hvordan vi handler. Detaljhandelen har høye kostnader. Mange av disse er faste. Det betyr at de må betale like mye av denne type kostnader enten de selger mye eller lite. Slike kostnader er lønn og husleie store deler av. Vanskelig å kutte hvis man skal drive butikk. Men de varierer ikke med suksess eller mindre suksess. Selger du lite, så gjør slike kostnader at du havner i trøbbel. For de minker ikke med lite salg. Og nå er signalet at handelen selger mindre.

I saken kan du lese om bakgrunnen for "Black Friday". Det spørres om dette har sin opprinnelse muligens i at dagen da bunnlinjen ble svart - black. Hva betyr det? - Jo, bunnlinjen er den siste linjen i regnskapet. I regnskapet er oppsettet grovt fortalt slik: Topplinjen er omsetningen (salgsinntekter). Så kommer det flere linjer med kostnader som trekkes fra. Varekostnad og lønn, men også leiekostnader og andre kostnader. Nederst blir da bunnlinjen. Overskuddet - eller underskuddet. Det som er igjen av inntektene når alle kostnader er dekket. Og etter gammel vane så er det slik at hvis denne er rød, så symboliserer det at det er et underskudd. Er den sort, så er det overskudd. Man kan også skrive pluss og minus foran, men rød er en vanlig måte å utheve tapstall på. Derfor røde tall på bunnlinjen, det betyr tap altså.

Så hvorfor black Friday, om den ikke er lønnsom? - Handelen og alle som driver med handel er på konstant leiting etter anledninger å legge kampanjer til, som gir mening eller som i hvert fall kundene aksepterer som handelsdager.

Black Friday er en slik anledning, som så mye annet fra Amerika. Vi har importert den litt rått uten å legge så mye i den. Det er egentlig dagen etter Thanksgiving. En gammel religiøs dag. Vi har ikke denne, eller kanskje skal vi si vi trengte ikke denne. Men Black friday, fredagen etter Thanksgiving den var grei å importere.

Problemet med å importere slike trender er at man også importerer problemene med det. I USA har man begrepet "Retail apocalypse" - handelens endelikt - problemer med handelsdød og nedleggelse av shoppingsentre (malls). Problemet er kanskje at det ikke lengre er mulig å opprettholde samme kjøpetrykk når kundene har alt, har alle muligheter til å skaffe det fra flere plasser, er mer prisbevisst, har full informasjon, har gode fraktløsninger. På et par dager kan du skaffe samme vare fra en haug plasser. Ikke bare fra butikken. Butikkene må finne ut hva deres rolle er for kundene. Hvis ikke blir de utstillingsrom for nettbutikkene uten betaling, men med fulle kostnader.  De må ikke bare "peise på" med mer av det samme som ikke virker lengre. Virkeligheten for handelen er mer endret enn mange ser.

I tillegg må de kontrollere sine kostnader hardere når de konkurrerer med en butikk som ligger på et jorde hvor husleiene er en brøkdel av det de er i byen. Nye konkurrenter har en helt annen kostnadsstruktur. De trenger ikke å forsvare en dyr husleie i midtbyen. Butikkene må det.

Vi kan vente oss videre endringer i handelen. Det er interessant og lærerikt å følge med på dette.

Så tar jeg med en liten rød bunnlinje - nå også uten tap...

Nest best og konkurs

Rakfisk er tradisjon i Norge. Denne litt merkelige fisken som er såkalt fermentert. Rakfisk er egentlig en gammel tradisjonell måte å oppbevare fisk på. Den blir saltet og lagt på en såkalt butt for modning. En god stund.

Man kan finne tradisjoner tilbake til middelalderen på dette produktet. Rakfisk fra Valdres er et geografisk beskyttet navn, som forteller om at her er det også næringsinteresser involvert og kvalitetsmerker. Slidre Ørretsenter er en av dem som driver med det, med navn som viser til Valdres, selv om de holder til i Hamar. De omtales som Norges nest største rakfiskprodusent og leverandør til Coop. De har vunnet NM i rakfisk fire år. En suksesshistorie altså, rent bortsett fra at de nå har meldt seg konkurs. Etter gode år for familiebedriften falt lønnsomheten i 2018 til et tap på  nær 300 tusen.

Nå sliter de med at folk har blitt syke av å spise fisken fra dem, i følge en sak på e24. Fisken er importert fra Sverige. Og de har lageret fullt av fisk de ikke får selge, før Mattilsynet tillater det. Så nå, når salget er som best får de ikke selge varene sine. Og da går det dårlig. Et godt rykte er i alvorlig fare og en familiebedrift som har gjort det godt sliter, og har nå måtte melde oppbud for å sikre midlene til dem som har penger til gode hos bedriften. Uten nok inntekter, ikke nok til å betale regningene. Og dermed griper det offentlige inn og sikrer verdier - konkurs.

Saken handler både om økonomi og merkevaren. Økonomisk kalles evnen til å tåle tap soliditet. Merkevaren er de tanker som vekkes hos kundene om produktet når de hører de kjennetegn som en merkevare består av. Du kan fornemme hva det er ved å gå inn på nettsidene deres.

Saken illustrerer at suksess ikke er noe varig man kan regne med selv når man har den. Den må pleies og fortjenes og jobbes med. Av og til kan den tas vekk. Da må man være forberedt på og ha planer og rutiner og styrke for også det. Eller aller helst, unngå det. Noe som er lett å sitte her å skrive, verre å gjøre.

Vi ønsker Slidre Ørretsenter til lykke med å få orden på sakene, så de kan komme "opp og gå igjen".

Alltid trist å lese om når bra folk sliter.

Ulike innkjøpspriser på mat

Bilde lånt fra Nationen, Foto: Benjamin Hernes Vogl.

Så fikk vi det fastslått. Konkurransetilsynet har avdekket forskjeller i innkjøpspriser til de ulike kjedene. Ikke uventet er det Norgesgruppen som får kjøpt varene de skal selge videre billigst. De får dem 15% billigere enn sine konkurrenter. Konkurrentene trodde forskjellene var 4-5%. Men neida. Mye mer enn det. Hva betyr dette?

Norgesgruppen bedyrer i en sak på e24 at de sender rabatten videre til kundene. For å si det slik er det opp til deg å bedømme om du tror på det. Også Aftenposten har en sak om dette.

Når det er slik at prisene er ulike så kan det sammenlignes med at du kommer  i en butikk og skal kjøpe en vare. Så får du vite at den blir 15% dyrere fordi det er deg. Ville du likt det? Selvsagt ikke. Det er en umoralsk forskjell. Så hvorfor får Norgesgruppen det da. Fordi de er størst. Selvsagt. De er største videreformidler av varene du skal ha. At de er størst betyr mest makt. Dermed kan de presse sine leverandører mer enn konkurrentene kan. Det betyr for deg at konkurrentene blir dyrere. Og så kan du bare håpe at Norgesgruppen avstår fra å tjene mer til seg og heller sender pengene videre i form  av billigere varer til deg som kunde. Tenker du "ja særlig" nå, så må jeg innrømme at jeg forstår deg...

Det er ikke nødvendigvis forbudt med ulike priser. Men konkurranseloven har bestemmelser om former for prisfastsettelse som er forbudt, knyttet til samarbeid eller utnyttelse av dominerende stilling, nemlig §§10-11 (to paragraftegn betyr paragrafene i flertall).

Hva kan Norgesgruppen egentlig gjøre ut av en slik situasjon? - De kan gi kundene billigere varer,  som de sier, og vokse videre og bli helt dominerende hvis ingen kan konkurrere med dem på pris. Etter hvert får de kanskje varene enda billigere, siden de er mer og mer alene. Gode tider - de vil sende fordelene til kundene???

De kan slappe litt mer av. Beholde litt av differansen mellom sin og andres pris, bruke la oss si ca 6 prosent av prisfordelen til å konkurrere og allikevel være billigst, siden de får varene billigere enn de andre. Øvrige 9% kan de beholde, og så kan de si at de har sendt det videre til kundene. Det er jo også bare i lavpriskonseptet Kiwi de trenger å konkurrere med pris på denne måten. Det er en fordel i konkurransen med Rema, som bare har et konsept. Tidligere undersøkelser har tydet på at prisene har en tendens til å øke mer gjennom forhandlerkjeden enn fra leverandørene. Det er altså ikke bøndene som tjener mer.

Saken avslører en usunn konkurranse i matbransjen. Kombinert med et importvern på jordbruksvarer som gjør det vanskelig for kjedene som konkurrerer å bruke andre leverandører enn norske, som da favoriserer store Norgesgruppen. Ikke i det hele tatt bra.

 Men interessant for oss som er opptatt av markedsføring, bransjer og markedsforhold...

For mange butikker?

Bunnpris påTyholt i Trondheim, samarbeider med Norgesgruppen

Matvarebransjen er en bransje som er spesiell. Det er få konkurrenter, men de som gjennomfører konkurransen er mange. Mange av dem er selvstendige næringsdrivende som driver for de store kjedene. Og for dem er konkurransen knallhard. Kanskje derfor det omtales som dagligvarekrigen.

For det er under vignetten "Dagligvarekrigen" E24 omtaler Forbrukerrådets bekymring om dagligvaretettheten. Oslo har tre ganger flere butikker enn Stockholm. Samtidig vet vi at vi har mye mindre varetilbud enn Sverige. Her i Norge brukes ressursene til en knallhard kamp. Det går på plassering og på pris særlig.

Det som bringes inn er forslag til offentlig regulering via reguleringsbestemmelser. Reguleringer er ellers noe vi har sett i bransjen. På søndagsåpne butikker for eksempel. Noe knallsuksess er det vanskelig å kalle det... Oppfinnsomheten til å omgå og strekke bestemmelser er stor.

Hva er problemet med mange butikker i byområder? - Jo, det koster. Og det vil gi lavere lønnsomhet. Det vil si at noen har bedre muligheter for å greie seg. De store. Penger brukes til å sloss om plassering. Hvem betaler i det lange løp for det? Kundene selvsagt. Og noen drivere av butikker som bukker under tross lange arbeidsdager.

Dagligvarebransjen er en bransje som er spesiell, og som har ledet til at vii Norge har dårlig utvalg og høye priser. Regjeringen arbeider med lov om god handelsskikk. Du kan lese om dette på regjeringens sider. Regjeringen har varslet at saken skal legges fram for Stortinget, så da kan vi vente i spenning på hva som vil bli bestemt.

Kjedelig er den ikke - dagligvarebransjen

Gigant med monopol

Porters modell, fem konkurransekrefter i en bransje

Matvarebransjen i Norge er spesiell. Det er svært få aktører som bestemmer over denne. I tillegg er det stor forskjell på størrelsen på aktørene. Og som om ikke det var nok, så har den største også nær monopol i deler av markedet.

En bransje er de som tilbyr det samme innenfor et eller flere definerte markeder. Dagligvarebransjen er et eksempel på dette. Tidligere besto denne av en haug kjøpmenn, som dekket lokale behov der de bodde. Noen slo seg noe opp i områder og ble større. Noen opplevde et misforhold mellom makten til forhandlere og kunder. Kjøpmenn ble "for mektige". Dette ble løst ved at kunder organiserte seg i samvirkelag, hvor målet ikke var personlig rikdom.

En bransje består derfor av et maktspill mellom de som er der. Alle ønsker det samme, mest mulig fordeler. Kjøpmennene, leverandørene, kundene. I tillegg - om det er gode tider og muligheter for å tjene penger, så er det andre som kan tenke seg å etablere seg i bransjen. Blir produktene for dyre og vanskelige så vil kundene se seg om i andre bransjer om produkter som erstatter produktene bransjen tilbyr. For eksempel flyreiser. Blir det for dyrt, kutter du kanskje på reisingen eller tar tog. Noe helt annet altså - substitutter.

Bransjen kan bestå av ulike delmarkeder. For eksempel matvarebransjen består av forbrukermarkedet, med undersegmenter som lavpris, sortiment, ferskvare, av KBS  (conveniencehandel) - KBS er forkortelse for kiosker, bensinstasjoner og servicehandel. For folk på farten der de er eller reiser. Dyre begrensede varer. Du har få konkurrenter på en flyplass for eksempel, eller klokken halv ett om natta. Valget blir da kjøpe eller ikke. Videre er HORECA et begrep. Horeca er forkortelse for Hoteller, restauranter og kantiner. Storhusholdninger altså. Man kan også skille private og offentlige, siden de kjøper inn på forskjellig måte. Private står friere, de offentlige har en innkjøpslovgiving de må følge.

I e24 kan vi lese at Norgesgruppen er store. Størst på forbrukermarkedet. I tillegg er de nærmest helt enerådende på storkjøkkenmarkedet.  Det betyr fordeler, i hvertfall på kort sikt. Når man er størst får man best forhandlingsposisjon til å forhandle priser. Norgesgruppen kan diktere leverandører til å gi dem best priser. Leverandører som ikke godtar det, må godta å ikke få tilgang til halve markedet. Det er ingen god situasjon, så klart de da godtar dette på et eller annet nivå.

Og dette er også litt av problemet som tas opp i saken. Har Norgesgruppen en posisjon som gjør at de ødelegger for konkurranse i markedet? Du må omtrent være ansatt i Norgesgruppen for ikke å svare ja på det.

Og at det er penger å tjene er klart. I en sak fra 2017 kan du lese at to av tre av de rikeste i landet er matmilliardærer. Og til tross for at det går så det fosser så konkurrerer de også knallhardt seg imellom, I denne saken kan du lese at matvarebransjen er skjør. Det er så vidt de klarer å holde hodet over vannet. For i et marked med få aktører vil det som regel bli konkurranse om to ting, pris og beliggenhet. Priskonkurransen er lett observerbar. Det andre vi kan legge merke til er konkurransen om eiendom. De store holdingsselskapene konkurrerer så busta fyker om gunstigst mulig beliggenhet. De kjøper og leier ut eller ikke -  forretningslokaler. Og konkurrerer også med dette.

Kjøpmennene konkurrerer med de nærmeste på pris og for å få trafikk inn i sine butikker. For å kutte kostnader og fortjenestemarginer for å vinne i konkurransen. Og de beste vinner er et mantra i bransjen, som sikkert er riktig på et vis. Muligheten til å være dyktig er riktignok også påvirket av makt.  Og den er langt fra jevnt fordelt. Ei heller rikdom.

I den første saken kan vi også lese om at det omtales organisk vekst. Det er vekst som man får til gjennom konkurranse. På en måte fortjent vekst på grunn av at man er flinkest å konkurrere. Dem motsatte typen vekst ville være oppkjøp, sammenslåinger og samarbeid. Grensen mellom de ulike er litt flytende, fordi fordeler hentet ut av størrelsesforhold som skyldes oppkjøp vil kunne resultere i fordeler som kan gi organisk vekst.

Å forstå bransjens måte å virke på er grunnleggende for å kunne legge en plan for å konkurrere i bransjen, eller å styre unna den for så vidt. Å unngå å begi seg inn i håpløse situasjoner er også et poeng.

I markedsføringen handler det om å konkurrere, hvis man kan. 

Tøff konkurranse eller tøffe konkurrenter?

Mat for 11042 - velg hvor mange øre tillegg...

Pris er et konkurransemiddel. Med det mener man at man kan bruke prisen til å påvirke etterspørsel. I matbransjen betyr det at hvis du ikke er billigst innen lavpris så velger kundene dine konkurrenten. Kanskje. Det skal nok litt til - litt betydelig forskjell over litt tid må til for å bryte en vane.

Enhver.no har gjennomført en prisundersøkelse - sist nå i april, mai og juni. Konklusjonen er dødt løp mellom erkerivalene: På 460 innhentede priser per kjede i disse månedene, koster både Rema 1000s og Kiwis handlekurv 11.042 kroner.

Kun 42 øre skiller kjedene: Kiwi beholder ledelsen. Perfekt konkurranse - eller full kontroll på markedet - gode marginer mellom innkjøpspris og utsalgspris, gjør at de er fornøyd med å dele lavprismarkedet? 

Her spriker forklaringene. Med en prisforskjell på 0,0038% og to samstemte kommunikasjonssjefer som mener det er "kjeeeeempegod" konkurranse stinker dette. Ikke troverdig i det hele tatt.

Problemet i denne bransjen er maktkonsentrasjon. Noen tjener seg søkkrike. Konkurransen er der.  Men det er i et marked som ikke i det hele tatt fungerer som et konkurransemarked. Det er to konkurrenter (muligens tre) innenfor lavpris. De deler markedet. De er også totalt alene i markedet. Kommer det en ny konkurrent, så knekker de den som en maur. Knips, bort - også fortsetter vi. De dominerer utsalgsleddet, så heller ikke leverandørene har noe makt. De må finne seg i betingelsene til kjedene eller la være å selge i dett norske markedet. Slik er det.

Les saken på msn økonomi her, og dann deg ditt eget bilde av det.

Konkurranse er facinerende...

Sunn konkurranse?

Norsk dagligvare har vært en gjenganger her på bloggen. Det skyldes i hovedsak konsekvensene av det du ser på illustrasjonen her. Den viser markedsandelene i det norske dagligvaremarkedet. Det er tre store innkjøpsorganisasjoner som dominerer totalt.

Jeg har beskrevet det før. Det er en markedsform som man kan kalle oligarki. Få store aktører som deler total makt. Illustrasjonen er lånt fra en sak i adressa, bak betalingsmur dessverre. Men er du abonnent kan du se den.

Saken forteller om at konkurransemyndighetene skal granske bransjen, og følge med. Orkla, Tine, Ringnes og Nortura skal sammen med minst fire andre dominerende leverandører under lupen de neste månedene. Prisen på varene de selger til Norgesgruppen, Coop og Rema skal granskes, fordi de er så store at de er dominerende på leverandørsiden. De styrer mange av de viktigste merkevarene i dagligvarehandelen, som er helt avgjørende for om vi handler der. Innkjøpsprisen vil være bestemmende for om man kan konkurrere. Og størrelse er makt. De som kjøper mest får de beste prisene. Slik er det. Men det har konsekvenser. Det holder for eksempel konkurransen unna. Ingen små kan konkurrere med disse store. De er store nok til å kunne nedkonkurrere en etablering med priskrig. I tillegg har de gunstigere innkjøpspriser fordi de er store. Det er altså bedre å være stor enn liten i denne bransjen.

I november ble en egen handelsnæringsmelding lagt fram for Stortinget. Du kan lese om denne her på denne nettsiden.

Konkurransetilsynet skal altså ansette 6–7 nye økonomer og jurister for å følge med bransjen. Tilsynet skal jobbe med følgende:

• terskelen for å etterforske saker blir lavere
• raskere oppfølging av tips og klager
• mer omfattende markedsovervåking
• følge trendene i bransjen tettere
• se på distribusjon av matvarer

Så får vi se om det hjelper på konkurranseforholdene i bransjen.

Først salg så tjene penger?

Ti tommer stort, ca 6000,- Foto: Mikaela Berg

Et firma som har gjort seg bemerket er firmaet Remarkable. Kanskje ikke så bemerkelsesverdig med det navnet? I hvert fall får de omtale for å ha solgt 100.000 norske nettbrett.

Remarkable gjør sin egen greie. Det er DN som skriver om saken. Firmaet har "solgt for nesten 400 millioner kroner. Antallet ansatte har gått fra fem til 70 i løpet av to år. Siden 2017 har vi til sammen solgt 100.000 enheter av brettet". Det er gründer og daglig leder i Remarkable Magnus Haug Wanberg (34) som sier dette til DN.

Han beskriver at nettbrettet er tenkt å erstatte notisblokken. Som digitalt papir. "Det er et digitalt lese- og skrivebrett man kan notere og tegne på som produseres i Kina. – Halvparten av dem som kjøper produktet er kunnskapsarbeidere som advokater, ingeniører og lærere. De har papirvaner og notatbøker i fleng. Det finnes ingen tilsvarende produkter. Vi brukte fire år på å utvikle teknologien", sier altså Wanberg.

Nå holder de på å skaffe penger, og gjøre noe med lønnsomheten. Og bytte konkurransemiddel "plass", fra nett til fysisk butikk. Litt omvendt av det man ofte hører av om dagen. Så ingen fast oppskrift på dette. Det er ikke slik at nettet er eneste løsningen for framtiden. Man bruker medier og kanaler som har de riktige egenskapene for å få til det man ønsker.

"– Hittil har vi kun solgt produktet på egen hjemmeside og Amazon. Viktigst for oss er å komme ut i fysisk butikk, hvor kundene kan føle og teste produktet før de kjøper det", sier Wanberg.

Den jobben har han gitt til Jannicke Sletten som kom fra Boston Consulting Group. – "Når folk prøver brettet får de en wow-opplevelse […] akkurat som jeg fikk", sier hun.

I 2018 tapte selskapet 16,2 millioner. Året før 1,3 millioner. Så noe må gjøres. Og dette er problemet for en del nye bedrifter. Det koster å etablere seg, ekspandere og selge. Ofte har ikke de som starter noe penger nok selv, så de må selge seg ned og få inn folk som har de mulighetene. Det er en del av å vokse kan du lese at gründeren selv innser.

Interessant lesning er det i hvert fall...

Mer kjærlighet fra Stranda

Foto: Terje Bendiksby NTB scanpix

- Vi snakker ekte kjærlighet, shabbadabbadam... Kjærlighet har vært et tema i markedsføringen av Grandiosa. Og den blir det videre. Samt norsk bygderomantikk - alminnelighet. Sjarmerende alminnelighet egentlig.

Nå leser vi at Grandiosa utfordres av Peppes pizza. Merkevaren som trolig står sterkest innen pizza i Norge. Man forbinder dem riktignok med Peppes pizzarestauranter og ta med hjem, eller få kjørt hjem-pizza. Men de har assosiasjoner som gir dem en fordel. Og de vil inn i frossenpizzamarkedet. Kan de lykkes med det. De er inne med sauser og kjøttboller og choritzo og tilbehør. De vil inn med ferdige pizzaer. 

Spørsmålet er bare - kan de lykkes mot Orkla. Det er nemlig Orkla som eier Grandiosa og flere. Og Orkla er svære i norsk matbransje. De står for ikke så langt unna 20% av matvarene som selges i Norge. I denne sammenligningen er Peppes små.

Så når de vil inn kan det jo tenkes de får litt motstand. Grandiosa presenteres i en ny reklamefilm fra den sjarmerende bygda Stranda, hvor vel 200 arbeider med å lage Grandiosa-pizzaen. Og den er stor. Sammen med Dr Oetker har Orkla kontroll på 90% av frossenpizzamarkedet med en anslått verdi på 2,3 milliarder. 

Grandiosa er stort, også for Orkla. Så stort at Konsernsjef Peter A. Ruzicka stilte i gul Grandiosa t-skjorte da han presenterte kvartalstall for Orkla i starten på 2017. Et nokså oppsiktsvekkende antrekk for en slik anledning, hvor det vanligvis går i dress og penskjorte.

Så Peppes; - konkurranse venter. I tillegg til at de må inn i kjedene som preger dagligvaremarkedets detaljistledd. Utsalgsstedene kontrolleres nær 100% av Norgesgruppen, Coop og Rema. Valget er enkelt - du må selge til dem eller ikke selge i Norge. Eller du kunne prøve å etablere deg som konkurrent. 

Det siste ønsker nok ikke de tre aktørene velkommen, så de ville nok knekke nye konkurrenter ganske effektivt om de skulle komme. De siste som gjorde et forsøk på dette var tyske Lidl. Det gikk dårlig. I 2008 ga de opp og solgte de 50 nokså særpregede butikkbyggene sine til Reitan, med ansatte og leverandører på kjøpet. Lidl greide aldri å komme seg over et par prosent markedsandel i Norge.

Det samme vil nok Orkla gjøre. Konkurrere steinhardt på pris. En slik priskonkurranse vil det naturligvis være vanskelig for en liten utfordrer å delta i. Men vanskelig er ikke umulig. Det blir spennende å se om Peppes har en god plan for dette da. Det bør de, for konkurransen vil bli hard.

Så shabbadabbadam - gjør klar for mer Grandiosa...

Prisdifferensiering

Vi kaller pris for et konkurransemiddel. Det er noe du som markedsfører kan bestemme. Det får konsekvenser for hvor mye du kommer til å selge. Vanligvis er det slik at høy pris fører til lav etterspørsel. Etterspørsel er markedets respons på prissettingen. Alle som driver med markedsføring vet det.

Markedet har normalt sin "usynlige hånd", som bestemmer pris, akkurat som du kan se i illustrasjonen her. Gå ut fra aksen som går oppover og les av en pris - høy. Du finner ut at den treffer tilbud og etterspørsel-grafene forskjellig. Ved høy pris treffer vi først etterspørselsgrafen, vi leser av ned på mengdeaksen der vi treffer, ved en liten mengde. Leser vi av tilbudsgrafen er det tilsvarende ved en stor mengde. Er prisen høy er villigheten til å tilby stor, kjøpsviljen liten.

Det er ulikt tilbud og etterspørsel ved alle priser bortsett fra ett sted -  i likevektspunktet. Der finner vi bare ett mengdepunkt om vi leser av mengde fra liten til stor under. Like stor etterspurt mengde som tilbudt mengde ved den prisen altså.

Likevekten mellom tilbud og etterspørsel er der prisen er slik at like mange ønsker å tilby som det er som ønsker å kjøpe. Ved den prisen har man et markeds naturlige pris, om man kan kalle det for det. 

Økes prisene (gå litt oppover og les av) faller etterspørselen. Noen får noe de ikke får solgt alt de ønsker. Reduseres prisene vil en bli utsolgt før alle kundene får kjøpt, fordi det er såpass få som er interessert i å tilby produkter det ikke er all verden å tjene på. Slik vil det være.

Men dette er når det er mulige kjøpere nok og mulige selgere nok, og markedet er uregulert og alle har innsikt i hvordan markedet fungerer. Det er ikke alltid slik. Noen ganger er det enkelte steder bare noen få som selger, og de som vil handle må handle hos dem om de vil ha det som selges. I vårt langstrakte land kan det være slik.


Prisdifferensiering er også en mulighet innenfor prissetting. At det tas ulik pris i ulike (atskilte) markeder. Man kan selge til ulik pris til ulikt sted, til ulike kjøpegrupper, til ulik tid. En rekke muligheter for å ikke ta en pris, men ulik pris for samme produkt. Dette brukes ofte i markedsføringen. Blant annet for å selge unna i lavsesong, til mindre kjøpesterke grupper, til spesielt viktige kjøpere. Det kan være en rekke grunner til noe slikt. Men så er det en ting; og det er at kundene må anse dette for noenlunde rimelig. De må akseptere at det er slik. Og det er ikke alltid tilfelle. Nå er det Rema som får det glatte lag. De selger nemlig varer dyrere utenfor Oslo enn innenfor. Det liker folk dårlig.

Hvorfor er prisene ulike? Antakelig av flere grunner. Antakelig er priskonkurransen i Oslo sterkere eller mer profilert - kanskje er det prisundersøkelser der Rema ikke vil komme dårlig ut av? Når Rema blir intervjuet om saken selv sier de: "- Vi ønsker å sørge for at kundene våre skal få kjøpe det de trenger helt fram til jul, og vi møter konkurransen lokalt. Derfor kan det oppstå prisforskjeller."

Så lav konkurranse lokalt fører til høyere priser - eller vi tar det vi får til, så lenge ingen skriver om det. Nettavisen gjorde det, og vipps så justerte de prisene. Remas hovedutfordring med prisdifferensiering er det samme som alle andre har med det, forbrukerne må oppfatte det som rimelig at det er differensiert. Det må være godtagbare grunner - ingen krangler på at pensjonister får billigere bussbilletter, eller ungdom. Men folk ville hoppe i taket om folk fra noen bydeler måtte betale mer enn andre for samme strekning. Det må altså være klare og godtagbare skiller i markedene som gjør at man kan differensiere. 

I Norge mener mange at det bør være et likhetsprinsipp for matvarer. Selv om alle vet at det koster mer å kjøre varer til Indre Billefjord enn til Ski. 

Professor Tor Wallin Andreassen ved Norges Handelshøyskole oppfordrer Rema til å være åpne og ærlige om prisdifferensieringen: "- Ærlighet varer lengst. Hvis de har tenkt å fortsette med å ha regionale forskjeller i prisene, bør de gi en god forklaring. Gjør de det bare for å manipulere pristesten til VG, er det spekulativt og uærlig i omgangen med kundene dine. Det er aldri bra, sier professoren. "

Bakgrunnen er en diskusjon om likhet. Skal prisene være lik? I matvarebransjen er det få aktører. Få aktører som tar både inntekter og kostnader ved hele landet. Bør de også ta ansvar? I mange tilfeller, når man spør seg om det, blir svaret ja.

Du stusser kanskje på at mange merkevarer er dyre og allikevel selger bra? Det er riktig. Pris, tilbud og etterspørsel-sammenhengen er generell og for like varer. Når varer blir merkevarer oppfatter folk dem ulike og kan ha villighet til å betale mer allikevel for noen. Så det er ikke alltid slik. Men for like eller likeverdige varer så er det slik - mel, sukker, melk... Den type varer.

Men det som alltid er slik er at kundene må akseptere det vi gjør. Ellers sliter vi.

Komplett endrer

Grunner til å handle på nett - hva med returer? Kilde E24

For en stund siden prøvde komplett.no seg på et nytt konsept. De er flinke på å håndtere ordre. Man får god informasjon og rask frakt - varene enkelt og greit hjem til seg.

For å ha sagt det: Jeg er selv kunde hos dem, dette er ikke betalt eller påvirket på noen annen måte. Jeg handler hos dem, og har mine erfaringer med det - og det er det.

Nå legger Komplett ned en del av virksomheten, leser vi. De prøvde seg for ett og et halvt år siden på å lage en "Amazon-basert" satsing, hvor de selger for seg selv eller for andre et bredt utvalg varer. Det Komplett.no er  mest kjent for er elektronikk, data og foto. Men i denne satsingen som du kan lese om via lenker i saken som er lenket opp her, så inngår Jernia, Spaceworld Soundgarden, Platekompaniet, Elefun og Haugenbok.no - ulike varer - konkurrenter og ikke-konkurrenter. Fordelen til Komplett er at de er kjent, og har en kundbase som stoler på dem, og de kan logistikk. De gjør det som er netthandelens viktigste konkurransemidler - de får fram varen kjapt og problemfritt.

Grunnen til at jeg sier at dette er netthandelens viktigste konkurransemidler er at når det gjelder netthandel så bestiller kunden varen når man ønsker seg noe. Det å ønske seg noe er en tilstand som går lett over. Den avløses av livets nye "ønskersegnoe". Vi går rundt og ønsker oss ting, og handler ting, og ønsker oss nye ting hele livet. Med netthandel og annen handel som er utenfor selgers faste utsalgssted som det heter, så har man angrerett. Man kan ombestemme seg uten at det er noe krav til grunn. Og det gjør folk om de må vente lenge. Dette kan jeg selv huske fra da jeg jobbet med dette selv. Det var faktisk mer lønnsomt å bemanne med folk som jobbet overtid og håndtere ordre som kom inn i løpet av samme dag og kveld, enn å vente til man hadde kapasitet, nettopp fordi at etter få dager øker retursannsynligheten kraftig. Folk bruker angreretten de har etter angrerettloven.

Det holder ikke å drive kampanjer for å få folk til å handle, hvis de ikke beholder varen. Det fører tvert imot til mer returhåndtering, emballasje som må hives, skadde varer og bortkastet porto.

Det som oppgis å  ha vært vanskelig for Komplett er å få til god nok flyt når varer ikke bare kommer fra dem, men også fra andre lagre rundt omkring. De klarer ikke å styre denne prosessen med kvalitet de er fornøyd med. Det koster omdømme om det blir rot og tull, i tillegg til at leveranser som er for sene ikke nødvendigvis heller blir lønnsomme, med bakgrunn i det jeg har beskrevet her. Så Komplett oppsummerer med at det er lov å prøve og feile og ta et skritt tilbake og ombestemme seg. Tilsvarende modell for samarbeid Komplett ikke har lykkes med finnes eksempelvis i Sverige med den kanskje ikke ukjente https://www.qlirogroup.com/, som blant annet står bak cdon. Netthandel er på full fart inn i folks vaner. Nå er mye av det vi handler småvarer, og den varslede endringen om bortfall av 350-kronersgrensen vil nok kunne ha en del å si - fra endring av vaner til kollaps.

Det blir spennende å følge etter hvert. 

Maktkamp om mat

De fem konkurransekrefter i en bransje (Michael Porter)

Orkla la i dag fram sin kvartalsrapport for tredje kvartal. I slike rapporter får man et innblikk i konkurransen i matbransjen fra en av aktørene. Vi snakker her om en stor aktør. Orkla har litt rundelig stått for omtrent 20% av norske matvarer. Hver femte bit av norsk mat altså. Nå sliter de litt med bransjen, kan man lese.

Orkla som altså er firmaet bak lørdagskos og Grandiosa, bak Toro og Stabburet, Jordan, Lano og Nidar for å nevne noen , mange kjente og dermed kanskje kjære merkenavn vi kjenner og handler? Du kan se saken her.

Det de sliter med er det de i kvartalsrapporten kaller  "Fortsatt negative effekter av endret kampanjemønster i den norske handelen". Folk kjøper en stor del av sine dagligvarer i lavpris i Norge. Av disse mye av det som er på tilbud. En stor del av det som er på tilbud kommer fra kjedenes egne merkevarer eller fra andre leverandører enn Orkla.

Det vi altså ser i illustrasjonen i saken her er at matvareforhandlerenes konkurranse (i midten) utfordres av Leverandørenes makt (Orkla). Matvarebutikkene er konsentrert i tre innkjøpsorganisasjoner (Norgesgruppen, Coop og Rema). Nesten hver smitt og smule norske folk spiser går gjennom dette. Unntaket er som Orkla skriver om, de utfordres av at "lokale aktører vinner terreng på bekostning av store globale merkevarer". I tillegg grensehandel. - Men ellers er det de tre.

Det Orkla skal selge i Norge må de derfor selge gjennom en eller flere av disse innkjøperene. Når det er tilfelle, så er det ikke vanskelig å tenke seg at Orklas situasjon er anstrengt. Det blir en selg gjennom oss eller la vær å selge situasjon. Ikke noe heldig maktposisjon det. I tillegg er det en kamp om hvem skal tjene på det? Skal Orkla eller Norgesgruppen sitte igjen med hvor mye hver for en vare som kommer den veien. Og nå ser vi bort fra at bonden eksempelvis kommer i samme klem når bonden skal levere til Orkla igjen.

Det pågår altså en konkurransemessig kamp om våre penger - å selge til oss. Hvem som vinner er avhengig av hvordan de ulike konkurrentene gjør det. Det er ingen naturlov at Orkla må selge til norske forbrukere. Men de gjør det. Det er heller ikke gitt at de skal ha en bestemt markedsandel. Det avhenger av at de har gode produkter, som vi vil ha. Hvis de har det vil de ha et bedre kort når de skal forhandle med innkjøperne. Innkjøperene vil på sin side true med å kjøpe fra andre og kjøre tilbud og kampanjer for andre eller egne merkevarer, fordi det styrker deres makt i forhold til Orkla.

I Orklas kvartalsrapport kan man også lese at kjedene øker prisene:
" Salget i Norge er fortsatt negativt påvirket av kategorimessige vridninger i handelens kampanjemønster og økte priser mot forbruker fra de store norske dagligvarekjedene. Disse faktorene påvirket volumutviklingen i viktige kategorier negativt."

Du kan laste ned rapporter fra Orkla her.

Interessant maktkamp om mye penger - markedsføring altså...

Ølbad i konkurransen?

Gulating ølutsalg

Mot blodbad i ølbransjen? Det vi ser er en såkalt priskrig på øl. At konkurrentene begynner å bruke pris aktivt som konkurransemiddel for å vinne i konkurransen.

Men, kan det gå an da? For ett år siden hadde jeg dette på bloggen min forrige gang. Den gang uttalte en indignert øl-ekspert at prisene var omtrent der de måtte være. Nå ja, man skal ikke ta alt for god fisk...

I saken om Gulatings priskrig på øl står det beskrevet en annen virkelighet enn den vi kunne lese om:

"Sjue i Austmann tror det vil bli mindre lønnsom å brygge øl i Norge fremover.

– Marginene i bransjen har vært høye lenge. Austmann har justert prisene i samarbeid med våre partnere i de ulike kanalene, og jeg tror vi gjorde det i tide". 

Marginene har vært høye. Det betyr at det har vært stor avstand mellom inntekt og kostnad. Gode muligheter for å tjene penger. Vi kan også lese om at de har hatt organisk vekst. Det vil si vekst som følge av at de har fått til å selge mer. Man kan ha vekst på flere måter enn det, for eksempel ved å kjøpe konkurrenter, og overta deres salg.

Vi kan i samme sak lese om et ventet blodbad i bransjen. Om ulik styrke på ulike aktører. Noen har lønnsomhet og penger til å være med. Noen har en effektivitet i produksjonen og en kostnadsstruktur som gjør at de kan overleve. De som har lite penger, små salgsvolum og høye kostnader, og som sliter vil bukke under, skal vi tro spådommene. Det er det som er konkurranse. Det er det som er markedsføring. Du må være god nok. Og hva som er godt nok er avhengig av bransjen du er i, av konkurranseintensitet, antall som vil være med å dele fortjenestemulighetene og styrken på de ulike deltakerene som er i bransjen. 

I dagligvarebransjen er forhandlerleddet eid kun av tre / fire  firmaer. Det er Norgesgruppen, Coop, Rema og Bunnpris. Skal du selge dagligvarer, så skjer det gjennom dem. Det gir dem en helt urimelig makt i dagligvarehandelen - til å bestemme utvalg, til å diktere priser og fordeling av fortjeneste. 

Ølutsalget Gulating representerer et gledelig unntak, som vi ser utfordrer bransjen og fører til mer konkurranse - litt som man ser det. Ikke alle liker at det blir økt konkurranse på øl...

For oss som liker markedsføring er det i alle fall interessant. Øl er et produkt de ikke er lov å reklamere for, men det er et lovlig produkt. Det er alltid interessant å se hva konkurrenter med begrensninger i hva de kan foreta seg gjør for å konkurrere.

For konkurrere, det gjør de...

Marked, markedsmakt - og en razzia

Porters modell for de fem konkurransekreftene i en bransje

Norsk matvarebransje har vært og vil bli et tema på denne bloggen. Det er fordi den illustrerer markedskreftene på en god måte. Markedskreftene slik de kan slå ut under ufullkommen konkurranse.

Man kan nemlig skille mellom ulike markedsformer ut fra forholdene i bransjen, hvor mange selgere og kjøpere det er, og hvor konsentrert de er. Porter beskrev i sin modell som du kan se her hvilke krefter som er bestemmende for hvor sterk konkurransen i en bransje vil være. Det er altså konkurransen i seg selv i bransjen, maktforholdene mellom bransjen og leverandører og kunder og trusselen om at nyetableringer vil komme til eller at andre produkter og løsninger vil ta over, at et godt busstilbud vil kunne føre til lavere bilsalg for eksempel.

Markedsformen vil også ha mye å si, derfor skal vi se på noen former her.

Fullkommen konkurranse 

Prisdannelse under fullkommen konkurranse

Den reneste form for konkurranse er fullkommen konkurranse. Du kan lese mer om denne og de forutsetninger den forutsetter på snl.no. Det er når det finnes mange kjøpere og mange selgere. Da vil ulike selgere selge avhengig av hvilken pris de kan få. Ulike tilbydere har ulike kostnader, og tilbudet vil tilpasse seg den pris det er mulig å få, både i pris og mengde. Blir prisen god vil mange se sin mulighet for å tjene penger og tilbudet øker, blir prisen dårlig vil en del droppe det. Tilpasningen kalles gjerne "markedets usynlige hånd" - markedet regulerer seg selv. Men det forutsetter at ingen er så store at de dominerer eller manipulerer markedet. Det forutsetter også at man kan bytte leverandør og at informasjon flyter noenlunde fritt, og at alle aktører prøver å maksimere sine fordeler i markedet.

Monopol
Den motsatte formen for konkurranse er når det bare finnes en selger, altså når en tilbyder har enerett. Denne formen var vanligere før enn nå, men man finner den ennå på noen områder. Vinmonopolet er et eksempel på dette. I et monopolmarked setter tilbyderen prisen, og så blir det tilbudt så mange som kundene da vil kjøpe. En monopolselger er derfor mengdetilpasser. Man setter prisen, og selger så mange man selger ved den prisen. Pris kan fortsatt være et konkurransemiddel - fordi ulik pris gir ulik mengde, men uten konkurranse da. Så "konkurransemiddel" blir litt rart begrep kanskje?

Monopsoni
Et litt snodig navn på denne markedsformen - som er http://www.konkurransetilsynet.no/når det bare finnes en kunde og mange som vil tilby, så er det hva man kaller monopsoni. Gir naturligvis kjøperen makt til å presse mulige leverandører noe gresselig mot hverandre.

Oligopol
Når det er som i matvarebransjen og en del andre bransjer at få leverandører dominerer markedet. Dette vil gi leverandørene markedsmakt. De kan presse leverandørene. Siden vi har konkurranselovgivingen og et eget tilsyn for å passe på dette, har de ikke lov til å samarbeide om priser til kundene - derfor har konkurransetilsynet nå hatt razzia mot matvaregigantene, for å klarlegge om det har skjedd ulovlig prissamarbeid. Alle nekter naturligvis. Ikke godt å si om noe galt har skjedd. På den ene siden kan man si "ingen røk uten ild". Noen mistanker finnes gjerne når tilsynet går inn og sikrer bevis, som dette. På den annen side kan man si at myndighetene nok vil være på den sikre siden, ettersom markedsforholdene er slik. Det blir interessant å høre i hvert fall. Og så er det bra at noen passer på, når markedet er som det er.

Oligopsoni
Er en markedsform som er det motsatte av oligopol - en tilstand hvor det finnes bare noen få store kunder og mange tilbydere. Så dette er tilfelle for matvareleverandørene.Kjøperne vil ha prismakt på grunn av at markedsandelene er så store at hver og en av dem kan påvirke prisen i markedet, særlig den største om det er forskjell på dem. Dette ser vi i matvarebransjen.

Mye interessant å få øye på for den som er interessert i faget og følger med...

Dystre spådommer for nykommer

Den britiske Iceland-kjeden etablerer seg i Norge

Den britiske dagligvarekjeden Iceland etablerer seg i Norge. Kjeden profilerer seg blant annet på frossenmat, og skal utfordre de store. Men de gis ikke gode odds.

Kjeden, med en historie tilbake til 1970, dømmes nord og ned av eksperter leser vi på nettavisen. - Hvorfor? Fordi vi snakker om det norske matmarkedet. Og det norske matmarkedet er spesielt. Det oppdaget ICA, det oppdaget Lidl. Utfordrer du markedet får du motstand. Fra hele bransjen.

Grunnen til dette er at bransjen består av få. De få er store og sterke. Størrelse betyr makt. Makt bransjens aktører jobber for å beholde. Familiene som styrer de store kjedene er blant Norges absolutt rikeste. Ikke å undres over at de ønsker å beholde den posisjonen.

Så de konkurrerer med seg selv. På plassering. På pris. Og på kostnader. For å holde kostnadene nede holder de utvalget nede, og presser sine leverandører for å få best mulig innkjøpsvilkår. Og det får de. De viser vilje til å bruke sin markedsmakt - usjarmerende nok. Norgesgruppen som er størst får best vilkår. Dette har blitt en sak som er bragt opp på politisk nivå av denne grunn. Konkurransen er usunn. Men politikerene vet ikke helt hva de kan gjøre med det. Regulerer man det, fratar man markedsmekanismen makt. Det kan gi de underligste utslag.

Men bransjen motarbeider altså konkurranse. De vil gi konkurranse på lokaliteter. For å lykkes må man ligge gunstig til. De vil gi konkurranse på pris. Og de vil få bedre innkjøpsbetingelser. I tillegg vil de kunne møte norske tollmurer, som skal beskytte norsk landbruk. Sideeffekten kan bli at det beskytter norsk dagligvarehandel.

I tillegg krever det å etablere seg i et nytt marked et handelssystem. De trenger grossistlagre. De som håndterer og kjører ut varene. De trenger kapital. Risikovillig kapital. En måte en bransje kan beskytte seg mot nyetableringer er etableringshindre eller -kostnader, og avviklingshindre eller -kostnader. Slikt vil øke risiko ved en etablering som dette, og gjøre det vanskeligere å skaffe kapital.

For at dette vil koste er det liten tvil om. Og så er de avhengig av at kundene vil ha dem. Da Lidl i sin tid etablerte seg ble det kjørt svertekampanjer mot dem for å få kundene til å mislike dem. Det samme kan tenkes skje i en eller annen grad mot Iceland, som du kan lese om her på deres egne sider.

Det blir spennende å se. De representerer som Lidl i sin tid også gjorde, litt annerledes varer. De må få folk til å endre sine varer og være åpen for det nye, og samtidig lykkes med det meste annet. Så vi får se...

Vi følger med dem. Dette blir spennende for oss litt markedsføringsinteresserte...