Norske Jeans

Livid i Trondheim

Den 26. februar 1829 ble en liten gutt født. Löb Strauss, i Buttenheim i Bayern i Tyskland. Han flyttet senere til USA, tok navnet Levi og ble for de fleste kjent som mannen bak blue jeans. Denim, dongeri, olabukser, jeans - Levi's. Den mest kjente som har laget dem i hvert fall.

Mindre kjent er det vel at jeans lages i Norge. Ikke i stort antall, men noen i Trondheim. Et par om dagen, på bestilling.

Det var Jens Olav Dankertsen som startet opp for noen år siden, av en dypfølt facinasjon for denim - jeans. Han ville lage sine egne, og lykkes med å selge dem. En interessant gründerhistorie. Du kan lese om dette blant annet i DN. Jeg var selv heldig og hadde anledning til å få høre historien bak på besøk i butikken sammen med en gruppe fra BI i går. Dankertsen har nemlig studert økonomi der.

Under navnet Livid - som betyr noe slikt omtrent som "blåaktig grått" lages jeans i Olav Tryggvasons gate i Trondheim, en travel handlegate. Du kan lese mer om firmaet på deres egne sider. Blant annet om samfunnsansvar, bærekraft. For de er opptatt også av det. De produserer flesteparten av sine bukser nå i Portugal. Men noen ytterst få lages i Trondheim. Også dette kan du lese om dersom du er interessert i en norsk historie om denim.

Visste du forresten at denim er benevnelsen på  stoffer fra (byen) Nîmes i Frankrike. Nå kommer ikke Livid sine stoffer derfra, men det er opprinnelsen på ordet. Dongeri kommer av det indiske ordet (hindi)  Dungaree. Jeans kommer fra at dette var blå bukser fra Genova i Italia. Og det norskklingende ola-bukse skriver seg fra et norsk markedsføringsforsøk på liknende bukser etter krigen, opprinnelig et varemerke altså, som senere har blitt alminnelig omtale av denne type bukser. Kjært stoff har mange navn.

Denim ble på femtitallet knyttet til ungdomsopprør - det ble faktisk forbudt i flere skoler i USA, fordi man var redd for at det skulle være med på å skape opprørsk og anti-autoritær stemning. Innledningsvis var det arbeidstøy, som skulle være veldig slitesterkt. Arbeidstøy-imaget har senere blitt brukt i særlig hullete jeans. Tegn på levet liv og slit, som mote - ikke nødvendigvis eget slit altså. Merker som Diesel har blitt kjent for å bruke slitasjen som del av designet. Litt grovt, sterkt og litt opprørsk. Stoffet har signaler i seg. Måten vi ser på det altså.

Livid i Trondheim bruker kvaliteten. De er lidenskapelig opptatt av produktet sitt. Trår du inn i lokalet går du også inn i en systue. Der lager de og reparerer de jeans. Det store antallet får de altså produsert i Portugal, under betryggende forhold skal vi tro den omfattende informasjonen de legger ut om dette.

Det er i hvert fall interessant å se hvordan de tenker jeans i Trondheim i Norge, og hvordan du kan få håndsydd dine egne for en liten ekstrasum - Laget for deg. Dette er et konsept som er spennende og tiltalende. Kjøp litt bedre og litt sjeldnere - bedre for deg og for verden sier butikkpersonalet.

Stoffet har ellers mange bra egenskaper og noen dårlige. Det sies å skulle beskytte mot slangebitt - i ville vesten gjaldt dette særlig klapperslanger. Så flere fakta og kanskje litt myter har vært knyttet til stoffet. Ingen stor idé å bruke slike bukser om du skal kjøre motorsykkel forresten. Skulle du rutsje et stykke bortover asfalt, brenner buksene seg inn i huden. Ikke lurt. Man får derfor kjøpt egne utgaver med stoffet Kevlar for dette bruket.

Interessant firma - og interessant produkt...

Marked, markedsmakt - og en razzia

Porters modell for de fem konkurransekreftene i en bransje

Norsk matvarebransje har vært og vil bli et tema på denne bloggen. Det er fordi den illustrerer markedskreftene på en god måte. Markedskreftene slik de kan slå ut under ufullkommen konkurranse.

Man kan nemlig skille mellom ulike markedsformer ut fra forholdene i bransjen, hvor mange selgere og kjøpere det er, og hvor konsentrert de er. Porter beskrev i sin modell som du kan se her hvilke krefter som er bestemmende for hvor sterk konkurransen i en bransje vil være. Det er altså konkurransen i seg selv i bransjen, maktforholdene mellom bransjen og leverandører og kunder og trusselen om at nyetableringer vil komme til eller at andre produkter og løsninger vil ta over, at et godt busstilbud vil kunne føre til lavere bilsalg for eksempel.

Markedsformen vil også ha mye å si, derfor skal vi se på noen former her.

Fullkommen konkurranse 

Prisdannelse under fullkommen konkurranse

Den reneste form for konkurranse er fullkommen konkurranse. Du kan lese mer om denne og de forutsetninger den forutsetter på snl.no. Det er når det finnes mange kjøpere og mange selgere. Da vil ulike selgere selge avhengig av hvilken pris de kan få. Ulike tilbydere har ulike kostnader, og tilbudet vil tilpasse seg den pris det er mulig å få, både i pris og mengde. Blir prisen god vil mange se sin mulighet for å tjene penger og tilbudet øker, blir prisen dårlig vil en del droppe det. Tilpasningen kalles gjerne "markedets usynlige hånd" - markedet regulerer seg selv. Men det forutsetter at ingen er så store at de dominerer eller manipulerer markedet. Det forutsetter også at man kan bytte leverandør og at informasjon flyter noenlunde fritt, og at alle aktører prøver å maksimere sine fordeler i markedet.

Monopol
Den motsatte formen for konkurranse er når det bare finnes en selger, altså når en tilbyder har enerett. Denne formen var vanligere før enn nå, men man finner den ennå på noen områder. Vinmonopolet er et eksempel på dette. I et monopolmarked setter tilbyderen prisen, og så blir det tilbudt så mange som kundene da vil kjøpe. En monopolselger er derfor mengdetilpasser. Man setter prisen, og selger så mange man selger ved den prisen. Pris kan fortsatt være et konkurransemiddel - fordi ulik pris gir ulik mengde, men uten konkurranse da. Så "konkurransemiddel" blir litt rart begrep kanskje?

Monopsoni
Et litt snodig navn på denne markedsformen - som er http://www.konkurransetilsynet.no/når det bare finnes en kunde og mange som vil tilby, så er det hva man kaller monopsoni. Gir naturligvis kjøperen makt til å presse mulige leverandører noe gresselig mot hverandre.

Oligopol
Når det er som i matvarebransjen og en del andre bransjer at få leverandører dominerer markedet. Dette vil gi leverandørene markedsmakt. De kan presse leverandørene. Siden vi har konkurranselovgivingen og et eget tilsyn for å passe på dette, har de ikke lov til å samarbeide om priser til kundene - derfor har konkurransetilsynet nå hatt razzia mot matvaregigantene, for å klarlegge om det har skjedd ulovlig prissamarbeid. Alle nekter naturligvis. Ikke godt å si om noe galt har skjedd. På den ene siden kan man si "ingen røk uten ild". Noen mistanker finnes gjerne når tilsynet går inn og sikrer bevis, som dette. På den annen side kan man si at myndighetene nok vil være på den sikre siden, ettersom markedsforholdene er slik. Det blir interessant å høre i hvert fall. Og så er det bra at noen passer på, når markedet er som det er.

Oligopsoni
Er en markedsform som er det motsatte av oligopol - en tilstand hvor det finnes bare noen få store kunder og mange tilbydere. Så dette er tilfelle for matvareleverandørene.Kjøperne vil ha prismakt på grunn av at markedsandelene er så store at hver og en av dem kan påvirke prisen i markedet, særlig den største om det er forskjell på dem. Dette ser vi i matvarebransjen.

Mye interessant å få øye på for den som er interessert i faget og følger med...

Dystre spådommer for nykommer

Den britiske Iceland-kjeden etablerer seg i Norge

Den britiske dagligvarekjeden Iceland etablerer seg i Norge. Kjeden profilerer seg blant annet på frossenmat, og skal utfordre de store. Men de gis ikke gode odds.

Kjeden, med en historie tilbake til 1970, dømmes nord og ned av eksperter leser vi på nettavisen. - Hvorfor? Fordi vi snakker om det norske matmarkedet. Og det norske matmarkedet er spesielt. Det oppdaget ICA, det oppdaget Lidl. Utfordrer du markedet får du motstand. Fra hele bransjen.

Grunnen til dette er at bransjen består av få. De få er store og sterke. Størrelse betyr makt. Makt bransjens aktører jobber for å beholde. Familiene som styrer de store kjedene er blant Norges absolutt rikeste. Ikke å undres over at de ønsker å beholde den posisjonen.

Så de konkurrerer med seg selv. På plassering. På pris. Og på kostnader. For å holde kostnadene nede holder de utvalget nede, og presser sine leverandører for å få best mulig innkjøpsvilkår. Og det får de. De viser vilje til å bruke sin markedsmakt - usjarmerende nok. Norgesgruppen som er størst får best vilkår. Dette har blitt en sak som er bragt opp på politisk nivå av denne grunn. Konkurransen er usunn. Men politikerene vet ikke helt hva de kan gjøre med det. Regulerer man det, fratar man markedsmekanismen makt. Det kan gi de underligste utslag.

Men bransjen motarbeider altså konkurranse. De vil gi konkurranse på lokaliteter. For å lykkes må man ligge gunstig til. De vil gi konkurranse på pris. Og de vil få bedre innkjøpsbetingelser. I tillegg vil de kunne møte norske tollmurer, som skal beskytte norsk landbruk. Sideeffekten kan bli at det beskytter norsk dagligvarehandel.

I tillegg krever det å etablere seg i et nytt marked et handelssystem. De trenger grossistlagre. De som håndterer og kjører ut varene. De trenger kapital. Risikovillig kapital. En måte en bransje kan beskytte seg mot nyetableringer er etableringshindre eller -kostnader, og avviklingshindre eller -kostnader. Slikt vil øke risiko ved en etablering som dette, og gjøre det vanskeligere å skaffe kapital.

For at dette vil koste er det liten tvil om. Og så er de avhengig av at kundene vil ha dem. Da Lidl i sin tid etablerte seg ble det kjørt svertekampanjer mot dem for å få kundene til å mislike dem. Det samme kan tenkes skje i en eller annen grad mot Iceland, som du kan lese om her på deres egne sider.

Det blir spennende å se. De representerer som Lidl i sin tid også gjorde, litt annerledes varer. De må få folk til å endre sine varer og være åpen for det nye, og samtidig lykkes med det meste annet. Så vi får se...

Vi følger med dem. Dette blir spennende for oss litt markedsføringsinteresserte...

Eplehuset tar seg en bit

Firmaet walkIn er en av de som markedsfører seg som autorisert

Eplehuset i tar opp konkurransen om å få skifte skjerm på mobiler og nettbrett. I Trondheim har det dukket opp flere konkurrenter som tilbyr å skifte skjerm for en billig (?) penge.

Ja, helt billig er det ofte ikke. Og så helt dårlig butikk er det heller ikke. I adressa (betalingssak) kan vi lese at "Service på Iphone-telefoner, Mac-maskiner og annet Apple-utstyr utgjør nå rundt en tidel av inntektene i Eplehuset, som i fjor igjen hadde over én milliard kroner i omsetning."

Skjerm- og batteribytte er det kundene gjerne kommer for. Apple har etter mitt inntrykk hatt stor fokus på å pushe utstyr på kunden. Utstyret er unikt. Apple får du kun fra Apple. Og service har i hvert fall jeg oppfattet som dyrt, tungvint og vanskelig, og slik at man alltid får skylda for det som er galt.

Stadige etableringer av nye konkurrenter har tatt markedsandeler, og betyr sikkert noe for prisutvikling og for hvordan firmaer som Eplehuset må tenke for eksempel på tilgjengelighet. De må være der kunden er, og levere til tilsvarende tider som konkurrenter gjør. I saken leser en at "Han sier at de heller ikke er vesentlig dyrere enn andre serviceleverandører." - dette også må de ta stilling til. De kan kanskje være litt dyrere enn konkurrenter om kundene opplever det litt tryggere å gå til dem, eller litt mer ønskelig av en eller annen grunn.

Ellers kan det være at en får se utvikling i prisfølsomhet etter hvert. For en kan skaffe seg erfaring med hvor stor påvirkning en pris har for handel. Hvis man setter ned prisen på skjerm og batteribytte - vil da prosentvis flere gjøre det enn den prosentvise nedgangen i pris? I så fall har man det man kan kalle en elastisk etterspørsel - en etterspørsel som vil øke inntekt hvis pris settes ned.

Man kan imidlertid også frykte eller håpe - alt etter ståsted at en økt reparasjonstilbøyelighet vil dempe salg av nye mobiler. Framtiden i våre hender for eksempel legger ikke fingrene imellom i sin beskrivelse av bransjen: "Produsentene bruker alle tenkelige skitne knep for å få deg til å bytte mobiltelefon så ofte som mulig. Det taper både vi forbrukere og miljøet stort på."

Både markedsføringsmessige og etiske sider ved forbruket vårt altså...

Nespresso redefinerer morgenen?

Bilde lånt fra Nespressos sider

Nespresso gjør det igjen. De fortsetter å utvikle produktet kaffe. Hva er nå det? Hele bønner, kokekaffe, filterkaffe, pulverkaffe - og takket være blant annet Nespresso - kapselkaffe. Nå redefinerer de igjen, sier de. Coffee redefined - hva er det?

Det er litt større kaffekapsler - for litt større kopper, som krever en litt annen kaffemaskin, og som ikke koster 4 og litt, men derimot 6 kroner og litt pr kopp. Du kan se dem her, og nyte markedsføringen.

Dette er folk som har idéer til produktutvikling og merkevarebygging. Fra 2499,- har du maskinen, og kan starte og nyte Centrifusion™-teknologien og Vertuo, og kan velge mellom Diavolitto eller Solelio eller en hel del andre finurlige navn til 5, 6 eller 7 og litt. Noen få koster så lite som 4,39 forresten.

Og dermed slipper Nespresso den plagsomme konkurransen fra andre kaffekapsellagende firma som har tilpasset seg størrelsen på originalkapslene som er en del billigere - som er billigere kanskje særlig fordi de har den konkurransen de har på produktet.

At koppstørrelsen er større virker som en tilforlatelig grunn til å endre på prisen. Men det er ikke mye mer kaffe - så merkostnaden er beskjeden.

Smart - eller hva?

Kaffe er herlig - også markedsføringen av den...

Bensinprisen - igjen

Bensin - Dyrt når? Billig når?

Bensinmarkedet er spesielt. De selger en vare som er homogen. Bensin er bensin. Diesel er diesel. Riktignok prøver de seg med noen spesialvarianter, med mystiske tilsettinger som skal gi den reneste magi for rensing av motor, drivstoff-forbruk og akselerasjon, men stort sett er bensin det - bensin.

Det som er spesielt med bensinbransjen er at de hittil har fulgt en syklisk pris gjennom uken - dyrt på mandag, så faller det, dyrt igjen torsdag, så faller det igjen. Les om dette i det tidligere blogginnlegget om dette her. Og tidligere her.

Nå har Cirkle K, gamle Statoil bensinstasjoner, lagt om. Målet er nok at det ikke skal bli så lett å planlegge tanking. Konkurransetilsynet frykter at bensin nå blir dyrere. For snittet av hva du kjøper kommer kanskje for mange til å bli litt "dyr" og litt "billig" avhengig av når du handler. Før kunne man planlegge litt mer og kjøpe når det er billig. Nå blir det uforutsigbart. Snittet blir trolig dyrere.

Interessant å se hvordan konkurransen slår ut på et produkt som er så likt, riktignok med både kaffeordninger, lojalitetsordninger med kort, boller og pølse for en 10'er, og lassevis med andre fristende tilbud. Legg merke til hva konkurransen oftest går på - lokalisering og pris på kjerneproduktet - drivstoff. Ellers er dette nok et eksempel på usunn markedskonkurranse - få store leverandører er det man kaller oligopol. Da blir konkurransen oftest som dette. De store sloss om å tjene alt.

Interessant bransje dette også...

Ikke så lett å regulere et marked?

Sammenheng mellom tilbud, etterspørsel, pris og mengde

Det norske matmarkedet er usunt. I overført betydning altså. Med dette mener jeg at det er svært ufullkommen konkurranse. Det er heller ikke svært regulert. Dermed er det de få markedsdeltakere som dominerer det.

Resultatet av dette er lett å se. Stor priskonkurranse. Konkurranse mot andre deler av verdikjeden. Forsøk på å karre til seg det som er av fortjeneste. Forslaget jeg omtalte i går gikk på å regulere prisen på varer fra leverandørleddet, slik at hvis en pris er satt, skulle den gjelde alle. Nå sier professor i konkurranserett Erling Hjelmeng ved Universitetet i Oslo at han har lite tro på dette.

Begrunnelsen er følgende - lett tolket; - I en konkurransetilstand, som en grad av en  markedsøkonomi er, vil både selgere og kunder forsøke å maksimere egen nytte. Kunden vil ønske lav pris, gunstigst mulige kjøp fordi h*n tjener på det. Selgeren vil forsøke å tilpasse både egne innkjøp og sin pris og mengde til det den tjener mest på.

I matmarkedet er Norgesgruppen størst. Det gjør at Norgesgruppen kommer først. De får forhandle først. De får best pris.

Professorens poeng er at dersom denne prisen reguleres til også gjelde andre, så vil nytten av en god pris fordeles også på konkurrenter. Det vil da for Norgesgruppen ikke være noen konkurransefordel framfor de andre konkurrentene å få lav pris. Dermed vil prisene kunne øke, siden det ikke ligger noen nytte i å få de ned - for Norgesgruppen.

Leverandørene - det vil si for eksempel Orkla, vil oppleve at en rabatt de gir vil gå til alle. Dermed vil de være tilbakeholdende med å gi den, mener professoren angivelig. Det skulle bety at hele distribusjonskjeden vil se bort fra tilbud og etterspørselssammenhengen (se illustrasjon) som normalt vil være der? Dyre standardvarer vil selge lite, billigere mer, og skikkelig billige enda mer. Høres ut som en søkt forutsetning, spør du meg. Men å spå hva som vil komme til å skje er vaskelig naturligvis.

Men det er utvilsomt et poeng at forhandlingsgevinsten opp mot leverandørleddet vil bli annerledes. Mer fordelt. Norgesgruppen vil dermed kunne forhandle i samarbeid med resten av innkjøperene, noe som igjen vil bety noe for markedsmakten til bransjen blir total. Altså motsatt enn at man ønsker konkurranse. Konkurranse i en markedsøkonomi er det som får ned prisen.

Også Fagdirektør for handel i Forbrukerrådet, Gunstein Instefjord uttrykker at de ikke helt vet hva som vil skje - og anbefaler en utredning. Norgesgruppen har som du kan lese ikke ønsket å kommentere.

Spennende sak - spennende bransje - eller?

Kan regulering være løsningen?

Porters modell for å analysere konkurransekreftene i en bransje

Matbransjen i Norge er spesiell. Meget spesiell. Den er det man kan kalle et Oligopol. Styrt av noen få og totalt dominerende aktører. I et slikt marked vil man få en begrenset konkurranse - en konkurranse om hvem som skal dominere totalt.

Denne type konkurranse tilgodeser forbrukeren i meget liten grad.

Kan løsningen på dette bli regulering? I følge en artikkel på netthandel.no snakkes det nå om en regulering av leverandørleddet.

Som du ser av modellen er kreftene som vil bestemme konkurransen i en bransje fem ulike krefter. I matvarebransjen (inni firkanten) dominerer de tre Norgesgruppen (NG), Coop og Rema. De kjøper inn over 99% av maten fra leverandørene. Den som er størst får best vilkår. Det betyr Norgesgruppen. Dette er Remas store problem. De er bare halvparten så stor som NG. Dermed får de dårligere priser. Hvilken leverandør ville vel ikke tatt hensyn til et krav om en prisfordel for den som kjøper halvparten av alt? Selvsagt får de det.

Rema sliter med det og har funnet noen løsninger på dette i sin omtalte bestevenn-ordning. De tilbyr noen enerett på sine produktområder hos dem, og dermed er fordelen litt større igjen enn markedsandelen skulle tilsi. Slik holder de på. Maksimerer sin egen gevinst og posisjon. Presser priser og vareutvalg.

Aktørene i bransjen hevder konkurransen er hard. Men det er lattelig mye dyrere i Norge enn for eksemplel i Sverige, viser for eksempel denne saken. Og vareutvalget - mye dårligere viser en analyse fra Forbrukerrådet for et par år siden.

Det er åpenbart at markedet ikke klarer å regulere sunn konkurranse. Man kunne som modellen viser tenke seg etableringer av konkurrenter. Netthandel for eksempel. Men konkurransen er steinhard. Og bransjen selv møter slike initiativ med hardere konkurranse. De konkurrerer på pris og på innkjøpsvilkår. Det er nettopp dette politikerne nå snakker om å regulere. Ta bort mulighetene til å diskriminere små aktører. Det må kanskje til for å gi dem bedre vilkår. Det vil være godt nytt også for Rema 1000. Det gjenstår å se hva som da finnes på av lure avtaler. Det er en tøff gjeng som tjener gode penger dette. Tjener noen bra er de fornøyd med det, ønsker og har ressurser til å beskytte det.

Som tidligere beskrevet - det er ikke mange alternativer. Kundene er små og uorganiserte - utover lojalitetsordninger som kjedene administrerer. Ikke mye til makt. Og substituttene er få. Så det er maktforholdene i bransjen og bak til leverandørleddet som vil være avgjørende.

Jeg har sagt det før - matvarebransjen er lærerik å følge med på. Gjør det!

Lara XC40

Nettannonse fra Volvo - alt er mulig, også komme på film

Hva er tøffere enn toget, kan bli litt skitten, men det er bare å vaske bort, og litt sofistikert - klassisk dannet - positiv? 

Svaret er både Volvo og Alicia Amanda Vikander - eller Lara Croft fra Tomb Raider. Aktuell på kino nå. Og Nye Volvo XC40. Røff og tøff og stilig.

Verdiene passer som hånd i hanske til hverandre. "Ready for some action" - klassisk dannet, Alicia - balettdanser, klassisk dannet skuespiller med bra fysikk. Passer helt utrolig i heltinnerolle. Hun har begge deler - både det raffinerte og det tøffe uttrykket. I tillegg er hun ikke fremmed for det kommersielle. Jeg skrev om henne da hun var med i filmen Ex machina også, da hun ble brukt som skikkelse på Tinder. Folk falt pladask for henne da, og så viste det seg at Ana ikke var Ana, men skikkelsen til Alicia her. Poenget var promotering

Og så har Volvo falt for henne. Og bruker henne i filmen hvor Volvo er plassert, og så brukes produktplasseringen til å lage reklame og nettsider - explore all XC40 stories. Kult eller hult? Det blir i hvert fall mer utydelig hvor grensen går mellom kultur og kommers, hvis det er en klar grense da. Kulturen, i hvert fall denne typen, muliggjøres av at kommersielle krefter som Volvo er med. Like det eller ei...

Ellers er dette et godt eksempel på merkevarebygging - vi ser det her mens det skjer  - hvilke verdier er det Volvo framelsker for sin XC40. De verdiene er det i neste omgang som kommer fram når du ser en slik bil. Og du tenker: [  det volvo har lykkes med - alt er mulig  ].

I tillegg er kampen om oppmerksomheten sterk. Dette åpner persepsjonen for mange som har få tanker om Volvo. Man ser Volvo fordi man ser Lara, Alicia - Tøff dame!

Jeg tenker - dette er de flinke med Volvo... Enn du?

Bedriftsbesøk i Stjørdal

Boks-tapping eller etikettering på Stjørdalsbryggeriet

I dag sitter jeg og gleder meg med inntrykk fra en dag med faglig input og hyggelig omgang med fagkolleger fra hele Trøndelag. Vi har vært på fagdag, som det heter. Mest interessant av alt var etter min mening bedriftsbesøk. For praktisk markedsføring - det er jeg begeistret for...

Bedriften vi besøkte var Hjelseng Gård i Stjørdal. Dette var en historisk gård med konferansemuligheter og god servering - anbefales. Fint sted, med entusiastisk og hyggelig vert. Gode markedsførere. Slikt er jeg svak for.

I tillegg var gården ikke bare en gård, det var et samarbeid mellom flere bedrifter som hadde noe å tilby, og som styrket helheten til hverandre.  Langøra Kaffebrenneri var en av dem - som hadde super kaffe, og viste fram sin produksjon. Fikk smakt forskjellig kaffe og endte med å kjøpe inn Huehuetenango-kaffe fra Guatemala til påske. Vi fikk hørt om tankene de hadde om forretningsidéen sin.

Men så - sist men best av alt - Stjørdalsbryggeriet. Øl er et produkt som det hefter mye begrensninger med. De som lykkes med det har løst mange markedsføringsutfordringer...

Pakking og samarbeid
Da vi kom dit foregikk tapping av øl. Ikke så oppsiktsvekkende i og for seg, noe man forventer på et bryggeri. Men så begynte daglig leder Mikael K. Slettedal å fortelle. Praktisk markedsføring. Ai - interessant. De holdt på å gå over fra flasker til øl, og han fortalte med entusiasme om de nye boksene, man tar av lokket og har "ølglass". Smart og effektivt og mer miljøvennlig, panten økes og resirkulering øker.

Han fortalte også at de ikke skulle tappe selv, men får et innleid firma til å komme og gjøre det. Et firma trenger ikke gjøre alt selv, om andre er bedre på det. Dette er noe jeg har sett selv tidligere - i Frankrike for eksempel - vinbønder leier inn firmaer som kommer med mobile tapperier og tapper vinen. Så slipper vinprodusenten tunge investeringer, drift og plass til det. Det samme gjør altså nå Stjørdalsbryggeriet.

Navnebytte - merkevaren endres
Så fikk vi ferten i en spennende nyhet - nemlig at de planlegger å bytte navn. Hvorfor det? Er ikke Stjørdalsbryggeriet bra? - Jo, i og for seg er det det. Men Stjørdal er kjent for sitt meget særpregede gårdsøl. Øl med egendyrket røket malt, og har fått enestående omtale - men det er spesielt - særpreget. Stjørdalsbryggeriet lager ikke (bare) slikt spesielt øl. De har hatt sin variant. Men hovedvekten av produksjonen er helt andre håndverksbrygg. Dermed signaliserer navnet noe de ikke er.

I det lys virker det fornuftig og riktig å bytte merkenavn, selv om det også er krevende. Hva det nye navnet blir fikk vi derimot intet hint om, av den hemmelighetsfulle brygger. Vi får følge med - det skjer i nær fremtid... Jeg utelukker ikke at jeg kommer tilbake til det på denne bloggen.

Begrensninger i hva som er lov og hva som er mulig
Vi fikk en fin innføring i produksjon og markedsføring - distribusjon og salg, avgiftssystemer og problemene som følger av at man har meget begrensede muligheter til å reklamere eller informere. Informasjon blir fort oppfattet som markedskommunikasjon, og det har man ikke lov til.

Videre fikk vi høre om problemene med å komme inn i og få presentert ølet i butikker, og hvordan de løste det, faktisk ved å kjøre ut produktene selv. Ikke overlate til noen uten forhold til produktet å stille det ut. Noe som er vanskelig, da det norske dagligvaremarkedet er meget konsentrert som jeg har skrevet om på bloggen her flere ganger -  Norgesgruppen, Coop og Rema er nær enerådende på innkjøp og utsalgssteder. De bestemmer nær sagt alt om slikt - store leverandører har (for dem) gode avtaler om plassering av sitt øl foran "småtasser" som dette... Kunders valg er ikke bare et resultat av helt frie valg. Om du ikke er bevisst er det høyst sannsynlig at du kommer hjem med produkt fra en stor leverandør som har en "god" avtale med kjeden.

Trønderpakke fra Gulating

Så øl er et spennende produkt som er vanskelig å kommunisere om, det er begrensninger i distribusjon. Antall konkurrenter har nådd en grense. Ikke alle kan trolig overleve konkurransen. Mange sliter tungt økonomisk. Kun de beste vil klare det. Og de beste er de som finner de beste løsningene. De som har de beste produktene. Men det er ikke nok - du må også ha de beste løsninger på produksjonskostnader, og på distribusjon. Prisen er preget av høye avgifter. Skal du sitte igjen med noe, må du redusere det du kan få redusert - kostnadene.

Produktet må være så godt, og oppfattes som så godt, at folk betaler det det koster. Og det må altså ikke være for høyt. Kostnadene må altså være under kontroll. Så må man utnytte de sjansene som finnes for påvirkning. Gjennom personale og gjennom det som faktisk er lov.

Og så må man drive produktutvikling - gode typer øl er en ting. Hvordan man selger det er en annen ting - øl må ikke nødvendigvis bare selges alene. Bildet er et eksempel fra en Gulating-butikk. Trønderpakke - trøndersk øl og trøndersk tilbehør - det kan være ulike varianter øl kombinert, snacks som er godt til. Her er det bare oppfinnsomheten som begrenser - og prisen da...

Markedsføring - mange valg og muligheter - spennende!