Coop butikksjefer føler seg uthengt

Faksimile fra adressa - dårlig sjef?

Mål- og resultatstyringssystemene har blitt mote i norsk arbeidsliv. Man skal måle, dokumentere, bli faktabasert.

Høres jo ikke dumt ut, men er det så enkelt? Er alt slik at man bare kan hente det ned - undersøke, og så vet man det? Er verden så enkel?

Den er nok ikke det. Undersøkelser er en egen kunnskap. Man må kunne det. En del undersøkelser blir rent vissvass, fordi de er gjennomført på en slik måte at de genererer tulletall. Slike tall vil ofte også bli underlagt en seriøs behandling. Folk har respekt for tall. Det kan dessuten kreve noe - kunnskap altså, å se om tallene er gode. Og mot faktisk. For hvis du protesterer på tall så får du kanskje overbærende blikk - dette er kunnskap, vitenskap. - Det er jo tall...

Dernest. Det kan være forskjell på hvem som blir målt, og hvem som har innflytelse på tilstanden. Eksempelet tyder på dette. Det dreier seg om Coop. Butikksjefene blir målt. Hvor fornøyd er kundene. Er det nok varer der? Hvis dette svikter hos distribusjonsleddet, så blir kunden sur på butikksjefen. Butikksjefen har i sin tur purret og mast, uten resultat. Og ender opp med en dårlig arbeidsvurdering som man må svare for.

Vi leser at butikksjefene ønsker å være anonyme for ikke å oppfattes som illojale.
«Jeg kjenner at blodtrykket stiger, og at det gjør vondt å lese det som står. Det gjelder ikke bare ting som står om meg, men ting som står om mine ansatte. Det blir så personlig, du eller dine ansatte nevnes med navn, og du får ikke forsvart deg». Og like sikkert som du kan måles, kan man påvirke måling. Juks med målinger gjør at noen kommer dårligere eller bedre ut. Man rokker ved opplevelsen av rettferdighet.

Skal man styre må man ha fakta og tall, jeg argumenterer egentlig ikke mot det. Men måten man gjør det på er viktig. Og dialogen og  medvirkningen, lyttingen, involveringen og tilliten som må foreligge når man gjør slikt må være på plass.

Når man hører om bråk rundt slike systemer, er det trolig svikt der. Pluss at man må ha realistiske forventninger til hva man kan oppnå.

I tillegg må du kjenne effekten av å måle, og bruke denne type logikk. "Den som er flinkest får kjeks"-tankegangen gjør kanskje de andre (de som ikke får) dårligere enn de ellers ville vært. De gidder ikke strekke seg lengre, hvis de ikke er flinke og får belønning. Du appellerer da til feil motivasjonsgrunnlag. Hvis man er med for å tjene på noe, så blir man mye kjipere enn om man inviteres med på å skape noe sammen. Ser du forskjellen? Forskjellen ligger i en fundamentalt annen måte å tenke medmennesker på. Dette har betydning for hva du oppnår. Og det går ikke i favør av den som er flinkest å telle og belønne. Tvert imot.

Så måling - vel og bra - hvis det gjøres på en klok måte...