fredag 13. desember 2013

Reitan hater Coop - men bare litt

I juni uttalte Odd Reitan at han hatet Coop. Nå skal de samarbeide. I næringslivet går penger foran sympatier og antipatier, nemlig. Og så er det jo snart jul...

Dessuten, han er en luring denne Odd Reitan. Han spissformulerer - og siteres bare på noe. Det han sa var:
- "Jeg hater Coop, og da er det selvsagt ideologien jeg mener. Vi står for egeninteresse og kjøpmannskap, de står for null eierskap, kun liksomeierskap"

Og dette er noe ganske annet enn hating på det personlige plan. Hvis du bygger opp en forretning som tjener penger i fleng, så er du trolig flink med folk. Odd Reitan er det.

Dette vi nå ser er et svar på ICA og Norgesgruppens samarbeid. Og det er en svakhet med norsk dagligvarebransje. For store og få aktører. Det betyr at de kan konkurrere ut brysomme konkurrenter, og i praksis diktere priser, steder og varetilbud. Ikke gunstig for forbrukerne. Konkurransetilsynet vil sikkert mene en del om dette. De er nemlig opptatt av at maktkonsentrasjonen i bransjer ikke skal bli for stor.

Hvis vi tenker på konkurransen i en bransje, så kan vi beskrive de ulike konkurransekreftene som i denne modellen som ble utformet av amerikaneren Michael Porter i sin tid, Hvis vi sammenligner med dagligvarebransjen så ser vi at det er få store konkurrenter i bransjen. Dermed får vi en markedsform man kan beskrive som et oligopol, se en artikkelen på wikipedia for en rask oversikt.

I en slik bransje vil det ofte bli liten grad av priskonkurranse. Med store samarbeider på leverandørsiden vil det også bli forholdsvis liten variasjon i produktene. For å ha kontroll, og for å konkurrere bedre vurderer altså coop og Rema det man kaller å integrere bakover. Ta kontroll over et ledd i kjeden som er leverandørene. Ved å være kjempestore vil de oppnå gunstige innkjøp og få til effektiv distribusjon. Spørsmålet er bare, hvem tjener på det? Hvem tar gevinsten? Rema og Coop eller du og jeg som kunder? Som kunder på høyresiden i modellen er vi få, små og uorganiserte. Det gir ikke noe godt grunnlag for å ha makt. Dermed er vi prisgitt hva de store kjedene gjør, for priser, utvalg, utsalgssteder og -betingelser.

I en bransje kunne man kanskje tenke seg at nye dukker opp. Det er ikke så lett i denne bransjen, som er så dominert av noen ganske få. Dersom man skal etablere seg i denne bransjen bør man sannsynligvis satse på et nisjesegment. En spesiell gruppe som ønsker noe spesielt. Man må tilby noe som de store ikke tilbyr med større fordeler gjennom sine innkjøpsordninger. Hva dette skulle være må man ha klare tanker om eventuelt - annen leveringsform, andre steder, tider eller produkter?

Kanskje du har ideer? Legg gjerne inn en kommentar...

torsdag 12. desember 2013

En hest - en bil - 50 år

Illustrasjonsbilde lånt fra e24.no
Går det an å beholde et produkt i 50 år? Nærmest selvsagt ikke. Man må utvikle produktet, forandre på det. Tilpasse det dagens konkurrenter. Men noen produkter eller merker rettere sagt, består i femti år.

Ford Mustang er et eksempel på dette. Bilen kom i 1964, oppkalt etter et av andre verdenskrigs kampfly P-51 Mustang. Det er bilen med flest likes på Facebook.

Bilen ble lansert som en ungdomsbil. Derfor var bilens pris lav. Inntjeningen kom på "opp-spec'ing" - tillegg. Og folk kjøpte dyrere versjoner og utstyr. Bilen ga Ford en overraskelse på hvem som kjøpte den. Det ble nok litt andre grupper enn opprinnelig tenkt. Bilen var tenkt å treffe en nokså stor ungdomsgruppe som kom inn i arbeidslivet og dermed forbruksøkonomien, og som hadde få gode alternative modeller på den tiden. Dette var den såkalte baby-boomen; Det store barnekullet som kom umiddelbart etter andre verdenskrig var over. Et eksempel på at befolkning og produktutvikling henger sammen.

Ford har over årene utviklet bilen til å bli litt mindre, litt større, litt mer "muskuløs" - litt fram og tilbake, ettersom markedet, tidene og konkurrentene har endret seg. Men merket har bestått - Ford Mustang. Og en del av assosiasjonene som ligger i dette har bestått. Så femti år - ett produkt - det går an. Nå skal den markedsføres også i Norge leser vi på e24.no. Spennende å følge med, som markedføringsinteressert, hvilke grep de tar for å lykkes.

Holder det femti nye år? Hva tror du? Legg gjerne inn en kommentar under.

tirsdag 10. desember 2013

Prisen på en dyr jakke?

Parajumper er en jakke som er ganske dyr. Nå har Coop tilbudt noen til en litt billigere men fortsatt dyr pris.

Det betyr bråk. Prisen er et av konkurransemidlene i markedsføring. Sagt litt mer kronglete betyr det at man bruker prisen for å konkurrere. Det man gjør med prisen er å fastsette den. Man bestemmer seg for at dette koster varen. Sammen med andre ting man gjør, som hvor og når man selger den, hvordan man selger den, hvordan man kommuniserer rundt dette. Dette bestemmer i sum hvordan man vil lykkes i konkurransen mot andre i tilsvarende bransje. Det er altså slik at hvilken pris man setter, påvirker om Parajumper vil lykkes.

Nå selger altså Coop dem billigere enn Parajumper ønsker, leser vi på e24.no. De ønsker å holde en høy pris. Hvordan klarer så Coop å sette en lavere pris? Jo de driver såkalt paralellimport. De kjøper av noen andre i utlandet et sted. Det kan være butikker som har gått konkurs eller legger ned eller andre. Og så selger de det - og konkurrerer med pris. Ved å tilby dem litt billigere venter de stor etterspørsel, og ødelegger dermed for dem som selger de originalt dyrt.

Det liker ikke Parajumper. Så dårlig at de har gått til retten med det for å få det stoppet. Det fikk de ikke leser vi.Så da må de nok finne seg i konkurranse fra Coop på pris.

Parajumper vil at prisen skal "ose" av eksklusivitet. Derfor tar de nærmest skammelig høy pris, for å understreke at dette er en kvalitetsjakke. De fleste har en slik forenkling i hodet når de tenker på pris, at når de ser at noe er dyrt, så tenker de "da må det jo være bra". Det er en forenkling! Hvis en ting er dyrt er det fordi prisen er satt høyt. Det er den hele sannheten. Ofte er det sikkert bra også, men det er også mange billigere produkter. Dyre produkter er dyre fordi de er dyre. Ofte er det fordi selgeren(e) ønsker å utnytte en måte å tenke på, fordi de ønsker å signalisere noe. Særlig på synlige produkter bruker mange forbruket til å signalisere vellykkethet. Du kan signalisere - denne har jeg råd til. Og jeg er som dem som har slik, på en måte.

Så - hva er en Parajumper verdt? Og har du sans for paralellimport? Legg gjerne inn en kommentar.

mandag 9. desember 2013

Salget nærmer seg

Det er gode tider. Eller egentlig leser vi om at det ikke er så gode tider. Men det nærmer seg salg. Det er dette mange opplever som gode tider. Det er salg allerede, faktisk - stadig. Oftere og oftere leser vi om nedsatte priser. Men fra hva?

Dette opptar også Forbrukerombudet leser vi i en sak på aftenpostens nettutgave. Hvis du har reduserte priser eller salg, så må vel det bety at du vanligvis selger varene dyrere? Hvis ikke har du ikke salg, da er bare prisene sånn. Poenget er nemlig å skape et inntrykk av at nå - nå er det billig. Du må skynde deg, for når det er billig så må man skynde seg å gjøre gode kjøp. Fordi snart blir det vanlige priser igjen.

Hvis de nedsatte prisene ikke er reduserte fra de prisene du har tatt tidligere, så har du heller ikke lov å kalle det for salg. Markedsføringen skal være sann. Det er et krav i markedsføringsloven.Og man må kunne dokumentere det man sier. Hvis man har reduserte priser, så må man altså kunne dokumentere at det har vært høyere priser tidligere, i det siste. Kan man ikke dokumentere dette, så er det villedende markedsføring.

Har du sett "et skikkelig godt tilbud" som har holdt seg et år kanskje. Det forekommer nemlig.