Flere ting ved et marked kan, om man ønsker det, reguleres. Det kan være den frie prisdannelsen. Det kan være betingelser for deltakelse. I visse markeder kreves løyve eller en form for autorisasjon. I andre markeder er det den såkalte frie konkurransen som råder.
Men hva er et fritt marked? - Skal et marked være preget av fri konkurranse er det visse betingelser man kan stille opp. Varene må ha en viss grad av homogenitet. Det vil si at man fritt kan bytte fra en leverandør til en annen. Det er konkurranse. Man tar den som er best til enhver tid.
Det må være fri flyt av informasjon, slik at man som forbruker kan sammenligne ulike tilbud. Dette gjelder alle forhold som vedrører varens pris og opprinnelse.
Det må være fri og uregulert prisdannelse. Det må være fritt å etablere eller avvikle virksomheter i bransjen. Skal det være meningsfullt å snakke om fullkommen konkurranse må også de som driver der prøve å tjene på det. Man kan tenke seg bransjer hvor aktører i bransjen har andre målsetninger, eksempelvis politiske, og i så fall blir ikke markedets egne reguleringer fullt pregende for bransjen.
En bransje som har mye fokus for tiden er matvarebransjen. Så hvor fritt er egentlig matvarebransjen? I forhold til fullkommen konkurranse er det ikke engang i nærheten. Mange forhold er hindrende for det. Matvarebransjen er en konkurransesituasjon som kalles oligopol, en konkurranse med få store tilbydere. Så når kjedene snakker om presset konkurranse, så har de faktisk rett. Det er konkurranse - om å dominere helt.
I et oppslag på e24 leser vi at Norge kun blir slått av Sveits på å ha dyr mat. Maten i Norge er 60% dyrere enn snittet i EU. Er det fordi vi som kunder er så dårlige til å bruke vår makt til å handle et annet sted hvis det blir for dyrt? - Nei, det skyldes at matbransjen er fullstendig dominert av tre. To familieeide kjeder og et samvirkeforetak. Det er ikke mulig å etablere seg enkelt i et slikt marked. Lidl prøvde på starten av 2000-tallet, men måtte gi seg. Utsalgsapparatet er sammenslått og kjøpt opp av de tre som er igjen, pluss Bunnpris som samarbeider med en av dem.
Helge Hasselgård, administrerende direktør i Dagligvareleverandørenes forening (DLF) kaller det for en systemsvikt i markedet. I stedet for at vi som kunder skaper den konkurransen i hyllene - og velger hvilket produkt som fortjener plassen, så er det kjedene som konkurrerer om å tjene mest, og de produktene de velger ut havner i hylla. Naturligvis tar de hensyn til hva de tror kundene vil ha, men det er de som bestemmer og bruker makten sin. Ingen avtale med leverandør, ingen hylle å ha produktene i.
I det siste har vi hørt mye om Remas bestevennstrategi. Rema er minst av de store. Det gir utfordringer. Hovedutfordringen er at de ikke kan vente å få like gode priser som de største. De største med Norgesgruppen i spissen vil selvsagt kreve best priser. Norgesgruppen alene styrer jo adgangen til godt over 40% av norske dagligvarehyller. Klart de krever noe igjen for det.
Remas motsvar er å tilby enerett i sine hyller til "bestevenner". Benevnelsen er misvisende, for vennskap er et søkt begrep i denne sammenhengen - svært lite beskrivende. Ved å tilby eksklusiv tilgang tilbyr de en fordel for noen som kan gi konkurransedyktige priser - men lavere utvalg. Og et utvalg som ikke er valgt ut av kunden, men av innkjøperen. For å tjene penger, og for å vinne i konkurransen.
Og på gjerdet sitter politikerne, og lurer på om de bør regulere litt. Det har pågått noe kartlegging og høringer i sakens anledning, men lite konkrete resultater. Du kan selv se noe av det som har skjedd på departementets sider. I oktober 2014 ba Stortinget regjeringen om fremme forslag til virkemidler for å bedre konkurransen og effektiviteten i dagligvaremarkedet. I 2015 kom oppslag hvor loven ble etterlyst. Loven kommer ikke, men konkurranseloven blir kanskje strammet inn leser vi...
Så vi får se.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar