Positiv men ikke sulten?

Noen følger strømmen -noen skaper selv...

I en undersøkelse kalt AGER2016 beskrives nordmenn som verdensledende i positiv innstilling til entreprenørskap. Mens resten av Europa i undersøkelsen har et gjennomsnitt på 74 prosent er faktisk så mange som 96 prosent av de spurte nordmennene positive.

Et kjempeutgangspunkt for å få til noe når oljen ikke lengre kan være drivende for den norske økonomien etterhvert, tenker du kanskje. Et helt fabelaktig tall om det stemmer. Jeg kjenner ikke kvaliteten på undersøkelsen, men du kan lese om den, og prøve å danne deg et bilde. Det kan være vanskelig å bedømme hva man skal tro på. Det er en utfordring i vår verden som flommer over av informasjon.

Men saken er altså at de hevder å ha undersøkt 50000 mennesker. Norge kommer godt ut når det gjelder å ha et positivt syn på entreprenørskap. Veldig bra, eller hva?

Men så er det også et men - for det er ikke alle som selv kan tenke seg å bli entreprenører. Selvsagt er det ikke det, men en god del burde man kunne håpe på. Entreprenørene tar utfordringer som kommer, og skaper idéer og jobber. Det er en fordel om folk er villig til det. Hva er det som driver eller hindrer folk i det? Kunnskap kan være noe. Man trenger noe kunnskap. Det er det definitivt mulig å skaffe seg i Norge.  Faget finnes i skolesystemet, og utdanning er gratis. I tillegg finnes gode hjelpere og støtteordninger i fleng.

Hva mer kan hindre? - Folks innstilling i seg selv - om du ikke vil ta det på deg. Sikkerhet i jobb og ordninger ellers kan trekke ned. Hvis du har det godt, og sikkert - hvorfor skulle du da ta det på deg? Kanskje har nordmenn det for bra hvis det er slik at bare et lite mindretall kunne tenke seg å satse på egen verdiskapning? For det er jo ikke alle som kunne tenke seg det som gjør det, så begynner man lavt her, blir det veldig få som gjør det, om de ikke ombestemmer seg.

Eldre er mindre villige enn yngre og kvinner er mindre villige til å starte egen virksomhet enn menn. Kanskje er det kjønnsrolleforventninger oppi dette. Kanskje er det situasjon som gjør. Fra tidligere vet vi at kvinner gjennomsnittlig tjener mindre enn menn i arbeidslivet. Man skulle derfor ikke tro at dette virker dempende på å få til noe selv.

Hva er det egentlig som driver den som starter noe selv? - Det er det sikkert ikke noe enkelt svar på dette. Noen vil tro at ønsket om å bli rik er drivende. Det kan det være, men sjelden er dette et ønske som i seg selv gir noe særlig suksess. Skal du lykkes bør du ha et oppriktig ønske om å få til noe - et mestringsønske, en skapertrang. I tillegg beskrives ofte det at en har tro på egen evne til å få til noe i seg selv som et suksesskriterium. Det er ikke nok i seg selv, men det er en betingelse. Har du ikke tro på det, smitter det over på innsatsen og på andres tro på deg. Men det må baseres på realisme.

Mulighet for å få til noe er også noe man kan si er drivende, og at det man kan få til har verdi nok. Derfor vil det kunne være et problem for landet at vi har det så bra. Da ligger det mindre gevinst i å skape noe. For hvis du skal skape noe så går du glipp av gode ordninger og trygghet. Da må du ha stor tro på at det du kan oppnå er verdt mer og innen rekkevidde å få til.

Det er interessant å følge hvordan Norge utvikler seg på dette feltet. Vi er avhengige av folk som vil være innovatører og nyskapere, både innenfor etablerte bedrifter og innenfor nyetablering av foretak. Vi trenger folk som kan noe, vil noe og tar sjanser på noe.

Kombinerer man det blir det krutt.