1,5 milliarder over takst

Konkurransekreftene i en bransje, etter M. Porter

I fjor ble matbransjen ytterligere konsentrert. ICA ble kjøpt opp av Coop, og noen butikker ble solgt til Bunnpris.

Nå har en verdivurdering kommet som viser at verdien var 1,5 milliard under leser vi:
" en lukket budrunde ga Coop 2,5 milliarder for de 550 butikkene, mens Ica Gruppen sammen med tilrettelegger Handelsbanken hadde vurdert verdien til å være 1 milliard"

Man kan reagere på at budrunden var lukket, men hvem har vel så mye penger og lyst til å delta i dagligvarebransjen? - Uansett; Rema vurderte det men fant det for dyrt, og da ble det Coop. Hadde Norgesgruppen kjøpt dem hadde kanskje ikke Konkurransetilsynet godkjent handelen. Det skal nemlig være konkurranse. Den offentlige myndigheten for å passe på det er nettopp Konkurransetilsynet. Men de godkjente at Coop kjøpte ICA, under forbehold om at de solgte butikker der de ellers ville fått konkurranseløse tilstander.

Men hva er poenget med å kjøpe butikker? Rema for eksempel, hvorfor skulle de ville kjøpe en konkurrerende butikk? Hvorfor ikke bare opprette en egen som utkonkurrerer den som allerede finnes? Tar litt mer tid, og det forutsetter at det finnes ledige lokaler med parkering, så det er ikke nødvendigvis så lett - og det koster. Derfor er snarveien å kjøpe noens butikker og en haug menneskers handlevaner. Hvor du går og handler er en vanesak.

Rema var litt smart da dette skjedde. De sikret seg en del leiekontrakter og bygg, slik at de fikk opprettet Remabutikker der planen nok var å videreføre ICA-butikker som Coop. De hadde fordelen av en viss skepsis til forretningsformen. Samvirker har litt dårlig klang i deler av forretningslivet. Det er kanskje litt pussig at et foretak i formen som egentlig skulle være alternativ til kapitalkrefter opptrer som rå kapitalist i konkurransen, er det ikke? Men slik er det.

Og de kjøpte altså ICA for 2,5 gangen verdien. For Rema betød dette at de gikk fra å være aktør nummer to etter Norgesgruppen i størrelse til å bli nummer 3, og minst av de store. Betydningen av dette er ikke gunstig i forhold til forhandlinger om innkjøp. Det er rimelig å tro at Norgesgruppen som styrer nær halve Norges matinnkjøp vil legge premissene for innkjøpsavtaler og vil sikkert få bedre avtaler enn for eksempel Rema. Ihvertfall så lenge konkurransen er fri. Hvis leverandører blir lei av en stor aktørs makt kan de slå seg i allianse med en annen, for eksempel Rema. Så det er mange muligheter. For Rema er nyheten om at en stor konkurrent har måttet betale overpris en god nyhet. Det svekker konkurrenten og underbygger Remas verdioppfatning av ICA, slik den i sin tid var.

Det er interessant å følge bransjens mekanismer, og følge med på hva som skjer, samt tenke gjennom hva kan komme til å skje. En modell som denne kan hjelpe deg å forstå hva som kan komme til å skje - den beskriver konkurransekreftene som finnes, men ikke  hvordan de vil slå til. Det vil tiden vise.

Vi følger med - gjør vi ikke?