Konkurransekreftene i en bransje, etter Porter |
Maktkampen er hard, og nå får altså matministeren kjeft for sin rolle eller passivitet i forhold til bransjen. Du kan se litt av det som har skjedd på feltet på departementets sider. For få år siden fantes flere. De har gitt opp å konkurrere med de store, eller blitt kjøpt opp. Igjen som liten er Bunnpris, men de samarbeider med Norgesgruppen (NG) om innkjøp.
Kjedene selv påpeker at det er skarp konkurranse mellom dem. Det er både rett og ikke rett. For de konkurrerer på pris. Men mens de konkurrerer på pris har de også blitt steinrikinger. Eierne altså. På topp fem over de aller rikeste av de rike i Norge kommer både Odd Reitan og Norgesgruppens eiere. Konkurransen er ikke verre enn at det er mulig.
Makten i matbransjen er dominert av de tre store. Rema feiret at de ble nest størst ved å ta med seg kjøpmennene på kjempefest i Las Vegas, men ble kort tid senere minst av de tre da ICA ga opp og ble kjøpt opp, hovedsakelig av Coop. Dermed ble ikke Rema neststørst - de ble minst av de store.
Størrelse er makt. De som er størst og kjøper mest får også best priser. Dermed har de best utgangspunkt for å konkurrere. Det har Rema merket. Som svar på det innfører de nå et nytt bestevenn-prinsipp. De gir en produsent en fordel, for en periode. Det får de sikkert en fordel igjen for - prismessig. For selv om de er minst av tre, er de jo svære. Så får de tyn fra ulikt hold for å holde på slik. Men det heter konkurranse og makt. Så kan man saktens si at kunden bestemmer, med hvor man handler. Men det er ikke flust med butikker alle steder. Og konkurransen i bransjen går hovedsakelig på pris og lokalisering av butikk. På større steder også på utvalg og type konsept. Denne konkurransen er ikke Rema med på. De har sitt konsept. Bare ett. De er flink på det de er flink på, effektive, fokuserte, men minst. Og da må de ta noen grep som ikke bare er populære.
Vi følger konkurransen videre...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar