Sant eller usant?

Jeg har i denne bloggen skrevet litt om hvordan vi kan finne ut om noe er sant, ved hjelp av markedsundersøkelser. I det følgende kommer jeg med noen betraktninger rundt sannhetsbegrepet.

Om noe er sant eller ikke kommer ofte an på øyet som ser. Man kan til og med diskutere om en objektiv sannhet finnes. Dette har opptatt tenkerene gjennom tidene.

Ikke desto mindre - Sannhet brukes i dagligtalen. Vi tar det liksom for gitt at noe kan være sant eller usant. Men hva er egentlig kriteriene for at ting et sant? Et kriterium kan være "fordi vi kan se det, eller observere det". Vi kan ikke alltid se ting, så hvordan vet vi da at det er sant? Ofte bruker man sant om noe de fleste mener er riktig, eller de man er enig i mener er riktig. Hvem er vi enig i? Og hva vet de? Kompliserte greier dette med sannhet egentlig.

I undersøkelser og i forskning bruker man ofte teorier, tanker om hvordan ting henger sammen, og hypoteser. En hypotese er en antakelse om noe. Eksempel: Rød er en mer populær farge enn blå. Dette kan man undersøke, og finne ut om stemmer. Man kan spørre folk og så kan man få dette bekreftet eller avkreftet. Når man undersøker er det viktig at man forholder seg seg nøytal, og tillater det ene å komme fram like mye som det andre. Hvis vi prøver å bevise at rød er finere enn blå, så er vi ikke nøytral, og vil stå i fare for å bare se det vi ønsker.

Observerbarhet er altså et sannhetens kriterium. Hvis vi kan se det, er det mer trolig at det er sant enn hvis ikke. Men det er ikke nok.

Det er ikke alt vi kan se som er sant. Menneskene trodde lenge at jorda var flat. Det var ikke sant allikevel. De fleste mente de kunne se det. Legg en kule ned på bakken, den ruller ingen sted, altså flatt? Eller ikke? I tillegg var viktige personer i samfunnet for at det skulle være sant. Sant allikevel? Eller ikke?

Et annet kriterium er nemlig at man kan utelukke andre forklaringer. I markedsundersøkelser er man ofte ute etter å se årsak og virkningsforhold. Hva fører til forbruk av et produkt for eksempel. Man prøver å finne ut sannheter rundt det.

Et problem man kan støte på er samvariasjon, som man kan observere - men som ikke representerer noe forklaring. Et klassisk eksempel er - der det er kirker er det vinmonopolutsalg. Mange kirker - mange vinmonopolutsalg. Slik er det. Betyr det at kirker fører til vinmonopol? Eller er det omvendt at vinmonopol fører til kirker? Er det ene en slags reaksjon på det andre? I noen kirkelige miljøer har det jo vært en del skepsis til alkohol.

Hvis du tenker deg grundig om, innser du kanskje at det er en slags tilfeldig samvariasjon? Eller kanskje de har en felles utenforliggende forklaring? Kanskje er det slik at hvis det er mange folk et sted så fører det både til det ene og til det andre? Slik er det nok. Så selv om man kan observere noe, så er en antakelse ikke nødvendigvis sann. Men det at man kan se det, eller måle det, styrker altså sjansen for at det er det.

For at noe skal være årsaken til noe annet må visse betingelser være oppfylt. Det man tror er årsaken må komme før virkningen. Hvis ikke er det ikke sant. Hvis det er tilfelle så kan det være sant. Men det må ikke allikevel.

Hvis du tenker deg litt om også så innser du også at ting ofte har flere årsaker. Både i hverdagslivet. Hvorfor gikk du / gikk du ikke på kino i forrige uke for eksempel? Antakelig flere grunner til det? Eller hva fører til klimaproblemer? - som er et ekstremt omfattende spørsmål.

En annen ting som kan virke forstyrrende inn er at ting allikevel ville skjedd. Hvis man for eksempel ser på massasje av babyer. Man kan ta med små babyer til massasjebehandling, så de ikke skal få så vondt i magene sine. Mange har sett at det virker, og forteller om gode erfaringer med det.

Mulig det. Mulig det også har noe å si at barns mager gjennomgår en viktig utvikling i den perioden de vanligvis masseres, slik at når massasjen er ferdig er magen utviklet. Kanskje ville magesmertene avtatt uansett? Det betyr ikke at massasjen ikke har noen effekt, men den har kanskje en ikke-avgjørende effekt?

Hvis man leter etter forklaringer - og ønsker å finne en, vil det være mer nærliggende å tro på at behandling virket. Skulle man undersøkt det, måtte man hatt en del unger som har vondt i magene sine som ikke får behandling, og en del som også hadde vondt i magene som fikk behandling. Så måtte man sett etter om de som fikk behandling skilte seg fra dem som ikke fikk behandling.

Og så måtte man granske, kan man utelukke andre forhold som kan spille inn? Ganske omfattende altså. Et kriterium vi ser her er at årsak - virkning også forutsetter et "hvis det er slik - så...", og motsatt "hvis det ikke er slik - så ikke...". Altså: får barna behandling så blir de friske, og får barna ikke behandling så blir de ikke friske. Hvis de blir friske uansett, så står "behandlingen virket" som sannhet svakt.

Et problem for vurderingen er også at man har en tendens til å tro at det man har opplevet er vanligere enn det er. Hvis man har sett et tilfelle eller to, så oppfattes det nærmest bevist at slik er det. Dette er en feilkilde i forhold til å bedømme hva som er sant. Man ser at de som har opplevet sykdom i nær familie eller omgangskrets ser på sykdom som mer vanlig enn de som ikke har det. Dette kan være en forklaring på at eldre mennesker har en tendens til å oppleve at ting er verre enn før, at tidene skifter til det verre. De opplever kanskje ting de ikke forholdt seg til før?

Det man har opplevet selv, oppleves sterkt. "Jeg vet det, fordi jeg har opplevet det", kan man tidvis høre. Problemet med enkeltopplevelser, som man skal ta seriøst, representerer enkeltopplevelser. Og de representerer fravær av alternative opplevelser. Man kan ikke avlede noe særlig generell sannhet ut fra det, selv om det føles sterkt.

Som du ser - sannhet er ikke så enkelt som man kanskje skulle tro. Det er viktig å stille seg kritisk både til seg selv og andre, om man ønsker å finne ut om noe er sant. En krevende øvelse.